Jeg får som før sagt ofte historier rett ned i tankeboksen som et lass med murstein, og denne her er en av dem. Den dalte ned da jeg sto ute i hagan og spadde opp igjen bed i mitt ansikts sved og jeg vet ikke hva som trigget den heller. Jeg begynte bare å tenke på ordet bitch som jo egentlig betyr tispe. altså hunndyr av hundeslekten men som også brukes om kvinnfolk som er slu falske og generelt utrivelige. En tanke tok en annen, bitch bokstavelig og bitch i overført betydning og dermed var den ferdig i tankeboksen med et pling. Og jeg hadde en jobb å gjøra så i går kveld løsreiv jeg meg fra alt annet og skrev den ned. Endelig fred å få. Og her er det endelige resultatet, historien om en tispe og en tispe til, og hvem er hva?
Bitch
« Du er gæern Cindy, jeg blir ikke med på det der, ikke tale om! « Mike stirret ned i bakken foran tuppen på de dyre treningsskoene, det var noe ytterst plaget ved minen og posituren hans men det brydde hun seg ikke om. Hun stirret tilbake med ild i blikket og hendene knyttet til steinharde klumper presset inn i siden. Hun kunne ikke fatte at dette skjedde! Han hadde da aldri vært åpent ulydig mot henne?
Men selvsagt, det var den hurpa Simone sin skyld, alt var hennes skyld! Jævla tispe! Hadde ikke den megga kommet flyttende hadde Cindy fremdeles hatt det som plommen i egget. Hun så stramt på Mike som trakk på skuldrene og trakk seg skyndsomt vekk, han visste hva som skjedde om en gikk i mot selve dronninga men nå hadde altså det utkrøpne kvinnfolket greid å snu ham mot henne. Åh han skulle få igjen så det virkelig gikk gjetord om det men det fikk vente. Nå måtte hun sette planen ut i livet og bli kvitt denne tornen i sitt kjød en gang for alle. Det kunne ikke fortsette slik! Hun kokte snart over av frustrasjon, ja det kjentes ut som om hodet hennes skulle eksplodere når som helst.
Hun stirret fort bort i vinduet på butikken de sto foran, sjekket speilbildet sitt. Joda, ingen kunne se det på henne, det var da en lettelse. Hun så at Mike hadde stø kurs tilbake mot fotballbanen og skar en grimase. Bare han ikke fortalte de andre gutta om dette men det vågde han neppe. Han visste hva Cindy kunne få til.
Hun trakk litt i den dyre toppen hun gikk med, myste mot vinduet. Var det en valk? Nei selvsagt ikke, hun var perfekt! Alle sa det, at hun var fullstendig perfekt. Men hun var ikke fornøyd på langt nær, det var ennå ting å ta tak i. Hun satte trutmunn til speilbildet sitt og om noen på innsiden så det ville de vel neppe vite hva de skulle tro. Hun hadde alt hun ønsket like foran sine fingertupper eller rettere sagt, hun hadde hatt alt. Helt til Simone dukket opp.
Hun måtte telle til ti igjen bare for å roe seg ned, å bli rød i fjeset var ukledelig. Hun måtte ikke røpe kaoset som skjulte seg i hennes tanker nå, alt måtte klaffe perfekt. Hun heiste den dyre Louis Vuitton vesken høyere på skulderen, satte brystet ut. Selvsagt måtte hun da ha lov til å beundre seg selv litt, det skulle bare mangle. Figuren hennes var utrolig bra, selv om den kanskje hadde vist noen tegn til problemer de siste par årene, hun hadde slitt ut flere personlige trenere på den tida også. Ikke fordi hun trente så hardt men fordi hun aldri unnlot å klage, kritisere og syte over nær sagt hver minste ting de foreslo.
Brystene hennes hadde hun fått fikset på sin fars regning. Hun hadde hatt en fin C cup som alle sa var perfekt for hennes beinbygning og størrelse men hun aktet ikke nøye seg med det. Hun fikk satt inn implantater som gjorde henne til en E, og overhørte glatt kirurgens forsiktige advarsler om at hun kunne få alvorlige helseproblemer senere. Og Mike den tosken hadde greid å tyne utav seg at han syntes hun var finere før? Og at de nye brystene var harde og kalde og unaturlige? Tosk!
Hun hadde restylane i leppene og botox i panna og håret var nøye blondert og frisert så ingen kunne gjette at hun fra naturens side faktisk var mørkblond. Med tatovert makeup og skallfasetter på tennene kunne hun virkelig danket ut enhver filmstjerne, ihvertfall i egne øyne. Men hun hadde for mye kjeve og skulle gjerne ha fått filt av noen cm foran og hun skulle vært fettsugd igjen. Det fjolset av en lege hun oppsøkte sist påsto at det ikke var noe å suge ut og at hun burde legge på seg! Legge på seg! Verden sto ikke til påske! Nei, hun visste om andre som gjerne tok pengene hun maste til seg fra faren og gjorde som de fikk beskjed om.
Tross alt var hun verdt det, hele byens yndling og dronningen over det sosiale livet der. Hun kunne selvsagt ikke tillate seg selv å virke alminnelig og platt? Hun styrte alt som foregikk der blant de yngre damene og også blant herrene. Cindy var nemlig en mester, en ubestridt ener i å manipulere og true og smiske seg til fordeler. Alle jentene knivet om å være venn med henne og hun anså det som et tegn på hvor enestående hun var. Egentlig var hun et monster alle var livredde for og smiskingen og de stadige komplimentene var desperate forsøk på å hindre henne i å gå etter dem neste gang.
Hun hadde alltid fått det som hun ville, eller i det minste likte hun å tro det. Hennes mor gikk bort da hun var femten, hun hadde drukket og kjørte av veien rett inn i et brokar og selv ikke den dyre bilen kunne berge henne fra de alvorlige skadene. Cindy hadde aldri sørget, moren hadde vært nyttig men var alt for dullete og Cindy ønsket den nye friheten velkommen med åpne armer. Hennes far var en saktmodig og stille og grå liten mann som sjelden hevet stemmen annet en for å be noen sende saltet ved bordet og han vågde ikke sette seg opp mot datteren, enda mindre enn overfor kona.
Cindy mumlet sint for seg selv mens hun gikk i retning skjønnhetssalongen. Hun trengte å få fikset neglene og nåde den fjolla som fikset dem sist. Lakken hadde begynt å flasse bare etter et par dager. Det var uprofesjonelt var det! Men Cindy visste råd, hun hadde kontakter og snart kom det kreket til å stå uten jobb, det skulle hun vite å besørge.
Cindys mor hadde vært en kvinne fullstendig forgapt i mulighetene datteren gav, selv hadde hun aldri vært noen stor skjønnhet og den pene jenta hadde antagelig fått frem de mindre gode sidene ved henne for hun satset på å leve ut sine egne drømmer via barnet. Fem måneder gammel hadde Cindy vært med på sin første skjønnhetskonkurranse som hun vant med glans. Moren skrøt hemningsløst av dette fakta men unnlot som regel å nevne at det kun var tre andre babyer med i konkurransen og at to av dem var mørkhudet og den tredje av dem haremynt og dommeren hadde vært en gammel sørstats rasist av god gammel årgang.
Senere ble det selvsagt flere konkurranser, og familien gikk nesten bankerott av det. Cindys far måtte pantsette huset og alt løsøre og eide snaut nåla i veggen, alt gikk til kjoler og skjønnhetspleie og dansetimer og alt annet som trengtes for å vinne. De pengene de vant var ubetydelige summer men for Cindys mor var det æren som telte, å ha den vakreste datteren og føle at det var hun selv som egentlig vant. For Cindy vant faktisk i begynnelsen, hun var uvanlig søt og prøvde vel å blidgjøre moren som kunne få forferdelige raserianfall om ting gikk henne i mot.
Derfor gjorde hun sitt ypperste og sakte gled selve holdningene bak konkurransen inn og gjorde henne ovenpå og arrogant. Hun trakk hjem haugevis med pokaler og kroner og alt annet verdiløst dilldall mens troen på at bare skjønnhet telte grodde seg fjellstø i det unge hjertet. Og så begynte nedturene!
Hun vokste og det for fort, proporsjonene var ikke perfekte lenger, det søte runde ansiktet ble litt for langstrakt og minen falsk og overlegen. Og de begynte å tape uansett hva hun gjorde. Moren klagde og bar seg, skrek og raste og anklaget dommerne for å ha blitt kjøpt av de andre konkurrerende. Da Cindys mor i et anfall av ren sjalusi helte hårfjerner i shampoen til ei jente som hadde vunnet en konkurranse hun var sikker på at Cindy kunne klart førstepremien i klikket det for arrangørene. Cindy og moren ble utestengt, hun fikk aldri mer sette foten i en skjønnhetskonkurranse igjen før hun var atten eller tok til vettet. Dermed måtte hun gå på skole og lære seg alt hva vanlige folk kan og hun ble selvsagt lederen i klassen. Den alle smisket opp til! Hun var den peneste, den som hadde de fineste klærne og de dyreste lekene. Senere avanserte hun til dyre smykker og klokker. Designerutstyr av alskens slag og hun så ned på alle de som ikke gikk i Prada eller Versace. Selv lærerne var redde for Cindy, ikke fordi hun var voldelig, så langt der i fra, hun var da en dannet kvinne. Nei hun var drepende sarkastisk, direkte giftig og rektor hadde ved en fuktig anledning meddelt en kollega fra nabofylket at han mye heller ville hatt en hel skoleklasse med meth avhengige gangstere enn en som Cindy.
Hun satte alle opp mot hverandre, elsket å ødelegge relasjoner og stakkars den arme jævelen som gjorde noe hun ikke likte. En jente som hadde lengre og penere hår enn henne ble fryst aldeles ut siden Cindy satte de andre jentene opp mot henne. En annen jente hadde en kjæreste Cindy likte, hun fikk spredt stygge rykter om at jenta hadde kjønnssykdommer. Foreldrene til gutten fikk høre det og forbød ham å møte henne igjen og jenta måtte flytte til slutt på grunn av alle ryktene.
Cindy var infam, og hun brydde seg ikke hva og hvem hun tråkket på tærne, og hun brukte alle mulige metoder for å få det som hun ville. Alle jentene var hennes villige tjenere og hun var dronningen med sitt hoff. Hun prøvde seg faktisk som cheerleader men der kunne hun ikke trikse seg til noen plass uten å faktisk trene beinhardt og tåle mye juling så i stedet hevnet hun seg ved å legge ut noen bilder på nettet av trenersken til laget. Hun viste seg å være lesbisk og Cindy hadde greid å få tak i et par svært uskyldige bilder av henne hånd i hånd med sin kvinnelige kjæreste. Det var nok til at skolen måtte gi henne sparken, noen av de foreldrene som satt med mest makt der i fylket var erke-konservative.
Frøken Smith som var klasseforstander hadde den frekkhet å insinuere at Cindy var en dårlig elev og lite intelligent og Cindy kokte nesten over av raseri. Joda, hun fikk de andre jentene til å skrive oppgavene for henne men en kunne da vel ikke regne med at den som er perfekt gjør slikt selv? Det var hun for god til men den gamle megga skjønte ikke det. Og eksamen den lå langt fremme og hun skulle nok vite å sno seg gjennom den også.
Så skatteetaten fikk en anonym telefon om at den og den læreren på skolen bedrev underslag og var korrupte og i sirkuset som fulgte ble ingen funnet skyldige men flere måtte gå for å beskytte skolens gode rykte.
Og Cindy satt der og oste av selvtilfredshet og fryd. En gutt som nektet å gå ut med henne ble låst inne i svømmehallen hele natta, kliss naken på toppen av alt. Han forfrøs seg ille siden det var midt på svarte vinteren og noen hadde skrudd av varmen og åpnet flere luker i taket. Ei jente som desperat prøvde å bli en del av den indre sirkelen fikk beskjed om at hun ikke fikk være med om hun ikke beviste at hun dugde. Hun måtte bevise det ved å gå på omgang blant alle gutta i fotballaget og en av dem filmet det. Da stakkaren prøvde å få bli med på en av Cindys berømte fester fikk hun beskjed om at horer ikke var velkomne og måtte gråtende løpe bort mens Cindy og de andre jentene hånlo.
Men filmen havnet på nettet og jenta havnet i husarrest og ble sendt til en streng tante langt pokkerivold siden familien holdt beinhardt på at en ikke skulle ha noe med det annet kjønn å gjøre før en var godt og grundig gift, og da bare for å produsere barn.
Cindy ble selvsagt ballets dronning på avslutningen, ingen vågde stemme på noen andre og hun huket tak i Mike som var kaptein på fotballaget og den kjekkeste gutten på skolen. Han hadde en strålende karriere foran seg og Cindy kunne ikke se for seg seg selv med en mann som var mindre enn en stor stjerne. Han var riktignok ikke den skarpeste kniven i skuffen men for henne var han et fasjonabelt tilbehør som kanskje kunne tillate henne å treffe folk enda høyere på strå. Det var ingen grenser for hennes ambisjoner i så måte. Mike kledde henne og hun kledde ham opp og formet ham som en krukkemaker former en vase. Mike var for naiv til å se hva hun gjorde med ham og logret med en gang hun vinket på ham.
Hun gren på nesa mens hun hastet bortover, egentlig var han ikke lenger noe godt parti siden han måtte utsette den videre karrieren pga en kneskade. Og han var klønete og direkte kjedelig i senga. Nei, hun måtte bort og opp og vekk jo før jo heller. Dette hølet var ikke et blivende sted. Skolen var jo over og de fleste for til sitt, college og universitet og jobb men Cindy gadd ikke jobbe for å oppnå noe.
Hun ble der hun var og fløt ovenpå den gamle skrekken og nå fikk hun virkelig vist hva hun var kapabel til av baksnakking og ondskapsfull sladder. Etter som folk begynte å komme tilbake til stedet etter fullført utdannelse hev hun seg på med en gang og prøvde å knekke dem før de rakk å sette opp noe forsvar og atter hadde hun et hoff av øyentjenere som gjorde alt for å ikke falle i unåde.
En av kvinnene i omgangskretsen hadde kommet på en fest for noen uker siden og gledesstrålende fortalt at hun og mannen endelig hadde lykkes og skulle bli foreldre. Cindy hadde fort fått henne ned på bakken igjen ved å forklare at hun nå kunne kysse den fine figuren sin adjø og at hun ikke gadd henge sammen med folk med hengepupper og strekkmerker som stinket baby bæsj og oppkast. Flere av de andre jentene der hadde blitt forferdet men de vågde ikke opponere, for ikke å selv falle offer for denne slangen i paradiset.
Cindy snyltet på faren siden hun aldri i livet ville tatt noen av de dårligere betalte jobbene folk uten videre utdannelse fikk og hun holdt grundig tett om at hun hadde fått avslag på alle de auditioner hun hadde vært på. Hun hadde til og med prøvd seg på en audition for en porno film men selv der røk hun igjennom siden regissøren mente hun hadde like stort skuespillertalent som en utstoppet gorilla! Og det var erotisk film de skulle lage, ikke en jævla slapstick komedie!
Cindy hadde vært rødglødende av raseri men hun vågde ikke si noe på kritikken for da fikk alle vite hva hun hadde prøvd seg på og de ville le av henne.
Men hjemme hadde alt vært bankers, hun tvinnet de andre rundt lillefingrene som ingenting. Mannfolka lystret villig bare hun blunket litt ekstra med øyevippene og damene var enten åndeløse av beundring eller langflate av skrekk alt ettersom. Hun var virkelig en ener, og slik skulle det fortsette hadde hun trodd. Helt til Simone kom inn i bildet. Cindy stanset foran døra til skjønnhetssalongen, kjente at hjertet hamret vilt bare ved tanken på den utkrøpne igla. Skolen hadde ansatt en del nye lærere og deriblant denne kanadiske jenta som virket for å ha en nesten magisk effekt på folk. Hun fattet det ikke! Hva så egentlig karene i henne?
Hun kunne se for seg Simone der og da, høy og smal og smekker som en krøtterpisk med lange bein og armer og en merkelig glidende eleganse som på et eller annet vis virket nesten truende. Cindy raste inn i salongen med en mine som et tordenvær og damene bak disken bleknet synlig og så seg om etter en krok å gjemme seg i. Jenta som fikset neglene hennes sist var ikke der nå men Cindy holdt ikke igjen kritikken for det, hun pøste alt utav seg med skingrende stemme så sikkert halve byen hørte henne. Men det gav hun blaffen i, hun var rasende og måtte få det ut. Damen bak disken sto og nesten svaiet etter utladningen. Men Cindy skulle få nye negler, selvsagt skulle hun det for det skulle da bare mangle og det skulle ikke koste noe, neida ingenting. Fornøyd satte hun seg ned i stolen for å bli pleid av deres beste negledesigner. Det føltes godt å kunne ta igjen litt. Men Simone, det var et problem hun nå aktet å gripe tak i, først som sist. Det gikk ikke å få et tak på den dama, ikke var hun redd Cindy for uansett hva slags skyts som ble brukt endte det med at Cindy selv fikk trøkken, og ikke prøvde hun å innynde seg heller. Helst ville Cindy ha ignorert dette merkelige kvinnemennesket men det gikk ikke.
Ingen overså Simone, om en ikke var blind som en muldvarp. Simone var kanskje ikke klassisk vakker som Cindy, håret var ravnsvart og langt og ansiktet merkelig trekantet med stålgrå øyne som virket for å se rett inn i sjelen på en. Nesa var lang og smal men vakkert formet og munnen merkelig bred for ansiktet, det var en sensuell og sulten munn, en som gav henne et uttrykk mannfolkene sikkert falt som fluer for. Simone var mystisk, det var deri det lå, den svakt gylne huden røpet at hun sikkert hadde forfedre av ulik rase og den sterke skikkelsen med små bryster og smale hofter kunne nesten vært guttaktig men var det ikke. Hun var feminin til fingerspissene selv om hun aldri gikk i fine klær. Der var det vanlige jeans og blårutede skjorter som et annet mannfolk og allikevel snudde alle seg etter henne på gata. Cindy kunne ha eksplodert av mindre.
På skolen fikk hun orden på selv de villeste elevene for det var som om hun hadde en slags indre autoritet folk bare gav etter for, helt av seg selv. Hun gikk inn i et rom og brått hadde hun den fulle og hele kontrollen over alt folk sa og alt folk gjorde. Det hadde vært Cindys privilegium, og hun hatet Simone mer og mer. Flere av jentene og kvinnene som før fulgte Cindy ble en del av vennegjengen rundt Simone og Cindys giftige sladder virket ikke for å bite på dem lenger. I stedet lo de av henne og mente at hun burde se seg selv i speilet og innse hva hun egentlig var. Patetisk! Cindy hadde nesten fått anfall av den siste kommentaren. Og så var det Simones mann! Og hennes bror!
Mike ble en måneformørkelse til sammenligning, han så rett og slett ut som en hvemsomhelst. Simones mann het Svein og var visst norsk og så ut som arketypen på en viking. Svær og høy og lyshåret med blå øyne og en kropp så veltrent at det var vrient å tro hva en så. Og denne flatbrystede tispa hadde greid å kapre noe slikt? Cindy hadde selvsagt prøvd seg, hun hadde tilfeldigvis svinset forbi huset de leide en gang hun visste at Simone var på jobb og liksom tilfeldig kommet i snakk med ham. Hun hadde prøvd å være hyggelig og uskyldig og forførende om hverandre men ingenting hjalp. Det prellet av som vann på gåsa og det hadde vært noe i de blå øynene som gjorde Cindy litt skremt. Det var som om han kjente henne, og kjente henne bedre enn hun kjente seg selv. Og det han visste var ikke bra i det hele tatt.
Simones bror John hadde kommet borttil dem også og han var enda flottere. Ikke så stor og sterk men direkte vakker om en kunne bruke ordet på en mann. Det så ut som om han var noe Michelangelo ville malt, som om en engel brått hadde blitt kjøtt og blod. Han var ganske enkelt perfekt og de forfinede trekkene var utpreget maskuline. Og han så på henne på samme måte som Svein gjorde, som om han skuet like inn i sjela på henne. Etter det hadde hun ikke våget å prøve seg på dem, hun hadde fått Mike til å prøve seg på Simone men hun hadde bare høflige men likegyldig bedt ham å dra dit peppern gror, bare i penere ordelag. Og flere og flere vendte Cindy ryggen, flere og flere byttet side og Cindy sto i fare for å miste alt.
Derfor hadde hun pønsket ut en elegant plan, en som ikke kunne gå galt. Hun skulle ydmyke den tispa, totalt! Mike den idioten nektet jo å delta, akkurat som om det var noen fare? Om en brøt noen lover gjorde det ingenting for hensikten helliget middelet var det jo noe som het. Cindy hadde prøvd å sette ut noen rykter om at John var homo og sikkert delte Svein med Simone men ingen trodde de ryktene og før hadde alle svelget slikt rått. Hun fattet det ikke! Men alt skulle endre seg, alt skulle bli bra igjen! Hun hadde forberedt seg meget godt og lenge og det kunne ikke slå feil. Alle visste i det minste at Simone og de to karene var naturvernere og idiotisk opptatt av å passe på trær og dyr og andre likegyldige ting. Og en visste jo at slike folk kunne gjøre det mest utrolige så Cindy skulle se til at de ville miste all tiltro der. Helst så hun dem kjeppjagd alle tre.
Cindy likte ikke dyr, de stinket og røytet og var bare ekle. Hun hadde ikke hatt kjæledyr noen gang, fattet ikke at folk gadd bry seg med slikt. På skolen hadde de hunder som fulgte vaktene rundt for å lete etter knark og slikt. Cindy hadde vært livredde for dem for hun hadde jo prøvd både det ene og det andre. Hva var egentlig galt med det? Å ta en stripe nå og da var da bare celebert ikke sant? Men hun hadde hørt noe merkelig rett etter at Simone kom til byen, hundene til vaktene var livredde henne. De pisset nesten på seg av skrekk når Simone gikk forbi. Så den megga var nok ikke så perfekt som alle trodde.
Cindy hadde vært på skolen flere ganger i det siste, biblioteket lå nemlig vegg i vegg med ene sidebygget der og det var det bygget som ble brukt til naturfag. Cindy hadde aldri fulgt med på kjemi og fysikk timene og enda mindre på biologien som hun fant drepende kjedelig men noe hadde hun da greid å få med seg på tross av en klassisk teflonhjerne. Fra biblioteket gikk det en liten dør inn i ene lab’en. Den var låst og ikke i bruk og var vel egentlig ment som en nødutgang i tilfelle noe gikk bada-boom på labben men Cindy lurte nøkkelen var gangvakten med letthet. Og så var veien til laboratoriet åpen for henne. Hun var jo nesten aldri på biblioteket så for at det ikke skulle virke mistenkelig gikk hun dit både titt og ofte i en ukes tid og lot som om hun leste igjennom bøker om trening og ernæring og slikt. Det virket tilforlatelig siden alle visste hvor hysterisk redd hun var for å legge på seg.
Hun sørget for å sitte i den innerste kroken like ved døra og trillet en liten flyttbar bokhylle foran den så ingen så at døra sto litt på gløtt. Og hun var rask og visste hva hun var ute etter også. Den ene læreren der var egentlig forsker og hadde tatt med noen forskningsprosjekt til skolen mens han hadde et hvileår som ren lærer. Mannen var forsker på stammer av farlige bakterier. Hun følte seg som den rene Einstein da alt var skaffet. Deretter stjal hun en jakke Simone alltid gikk med samt en liten lerretspose hun bar bøker i, det skulle ikke være noen tvil når folk oppdaget dette. Hun frydet seg rent over utsiktene til et virkelig realt kaos, en hevnaksjon hinsides noe hun før hadde greid å få til. Og timingen var perfekt også. Om et par dager var det byens jubileumsdag, det var to hundre år siden den ble etablert og det kom til å være masse folk der også utenfra siden det ble avholdt et svært marked med tivoli og forestillinger og alt. Det var perfekt.
Cindy gledet seg som en unge til å se resultatet og hun kjente at humøret letnet betraktelig ved de søte drømmene hun spant. Derfor var hun nesten vennlig mot negle designeren og staben skjønte mindre enn ingenting. La gå at Mike nektet å hjelpe henne, hun kunne klare dette selv. Og desto søtere skulle hevnen smake! Cindy greide nesten ikke vente på kvelden, det var viktig å gjøre det i god tid så det rakk å få effekt og spre seg og hun gikk rastløst rundt på rommet sitt mens klokka sakte seg i vei. Faren hennes hørte traskingen og satt der grå og sammensunket og fryktet for hva datteren nå pønsket på. Han var en knekt mann som aldri hadde hatt noe å si og heller neppe noen gang ville få det. Han var for svak til å gjøre noe som helst. I stedet stolte han på sin frelser og tilbrakte mye tid i kirken, bare der følte han seg trygg for Cindy ville aldri sette bein i et kirkebygg siden hun syntes religion var for pyser. Og dessuten så presten bestandig så strengt på henne.
Det ble mørkt, ute tentes gatelysene og en mild bris suste gjennom trærne. Cindy skyndte seg ut, hun hadde kledd seg i en mørk treningsdrakt og joggeskog og for en gangs skyld brydde hun seg ikke engang om å stelle håret. Ingen skulle se henne uansett. Hun gikk som vanlig gjennom byen til hun nådde stien som gikk opp i åsen over dalen der, smatt inn på den og jogget ivrig innover. Innenfor åsen lå en liten sjø som var drikkevannskilde for byen, den var avstengt med høye netting gjerder men hun hadde tilfeldigvis fått vite at hengelåsen i porten brukte en nr 12 nøkkel og en slik hadde hun nå trygt stukket bort i lomma. Sammen med flere glass ampuller, jakka og posen. Hun ble svett men senket ikke farten, hun måtte skynde seg. Da hun nådde stedet der veien inn mot sjøen tok av stanset hun litt og lyttet. Ingen biler, ingen folk, bra! Det var ikke bra om vaktmesteren i kommunen bestemte seg for å sjekke inntaket akkurat da.
Det vokste tett skog langs sjøen og gjerdet var liksom snodd frem mellom høye ranke trestammer og tette tuster med kratt, vannet blinket forsiktig der fremme som et lite øye innklemt i mørket og hun gyste litt over stemningen og fant porten ved hjelp av en liten lommelykt. Hengelåsen var nesten ny og lot seg lett finne siden den var blank, hun la fra seg det hun bar på og plundret litt med låsen som var treg og motvillig. Til slutt åpnet den seg og hun sukket lettet og skjøv den varsomt opp. Hun snudde seg etter bylten men den var borte. Rett og slett borte som sunket i bakken. Hun grep lykta, lyste rundt lettere panisk. Det var da der den hadde ligget? Eller husket hun feil, men?
Hun svirret rundt, lyste og kikket og bannet intenst. Hadde et eller annet dyr kommet og tatt den? Det var umulig, hun skulle ha hørt det. Løvet raslet når en tråkket på det og det var temmelig åpent der. Hun forsto ingenting. Cindy var like ved å gi opp da hun brått skvatt til, en dyp hås stemme kunne høres fra mørket og hun slapp nesten fra seg et skrik av sjokk. « Er det denne du leter etter? « Hun stirret, fra mørket dukket to lyse skikkelser opp og hun svelget panisk da hun så hva og hvem det var. Det var Svein og John og begge de to mennene var skvett nakne. Hvem faen løper naken rundt i skogen? Tanken sveipte gjennom tankene hennes mens hun bare stirret vantro.
De to karene var praktfulle, andre ord kunne ikke beskrive dem. Johns hud var nesten porselenshvit i månelyset mens Svein var mørkere og hun så at han var så å si dekket med tatoveringer i et merkelig tribal aktig mønster. Det dekket ham fra albuene og opp og ut over skuldrene og ryggen og nedover brystet. Det var det samme mønsteret på beina fra knærne og opp og det virket nesten som om mønsteret beveget seg og flyttet seg som om strekene av svart blekk egentlig var slanger som krøp over huden. Det så vanvittig ut men måtte være synsbedrag. Men hva var dette?
Svein holdt opp bylten hennes, Cindy kjente at kaldsvetten begynte å renne av henne. Han gliste sakte og røpte at han hadde utrolig hvite tenner. Faktisk litt for hvite, og litt for skarpe til å virke naturlige. Og øynene lyste nesten blålig i mørket. Johns var mer i en grønnaktig tone men felles for dem begge to var at de så sultent på henne. Og det var ikke den typen sult hun var vant med, dette hadde ikke noe å gjøre med kjønnslig begjær. Dette var ren og skjær hunger. Svein åpnet bylten og plukket ut ampullene, så på dem med nesten kjærlig blikk.
« Du var smart jente, men ikke smart nok. Simone kunne lukte at du hadde vært på lærerværelset og i lab’en og det er lett å legge to og to sammen. « John kikket bort på ampullene. « E-Coli 00157… Flere titalls mennesker ville ha dødd, kanskje hundrevis. Men det spiller vel ingen rolle for deg? Det som teller er at du fortsatt får være høna øverst på vaglen. Den som driter i hodet på alle de andre? « Cindy gapte forvirret. « Det.. det er ikke som dere tror… jeg…» Svein kom nærmere, han var overveldende så nær og hun rygget seg mot porten, så vettskremt på den svære mannen som virket nesten dyrisk der og da.
« Så det har aldri vært din mening å helle bakteriene i drikkevannet og gjøre hele byen syk og la Simone ta støyten for det?..» Cindy nikket desperat. Hadde Simone luktet at hun var der? Det var umulig. « Det.. det stemmer, jeg er bare her for å ..levere tilbake jakka»
John blåste i nesa og det kom en merkelig knurrelyd fra Svein. « Og så går du hit med den i stedet for til huset? Du er et utrolig tåpelig menneske! « Cindy begynte å bli alvorlig redd, hva hadde de tenkt å gjøre med henne? Voldtekt? « Jeg.. jeg nekter å svare, det er bare mellom Simone og meg..»
Svein smilte igjen. « Ja, så du skal få forklare deg for Simone. Flaks for byen at du bruker nok parfyme til å slå ut en hel hær, du er enkel å spore! « Cindy ville si noe men munnen hennes ble stående åpen. Hun så ut i skogen mellom de to mennene og kjente at et eller annet urgammelt og primitivt rørte seg i henne. Noe som fortalte om fare. Hun ville bli nødt til å slåss eller rømme, dette kunne hun ikke møte.
Simone kom gående frem fra månelyset, naken og elegant med bevegelser som lignet dem en ser på løvene på Serengeti. Tilsynelatende helt avslappet og allikevel i helspenn, klart for et angrep. Øynene hennes lyste svakt i gyldent og håret hang løst og vilt helt ned til hoftene hennes. Hun var et betagende syn og de to mennene vek litt til siden og bøyde hodene for henne. Simone lignet en gudinne, en skapning fra legender og eventyr og hun var selve naturens egen rå og opprivende skjønnhet.
Simone stirret kaldt på Cindy, den brede munnen lagde et slags smil. « Så det er her det ender, du er på min hjemmebane nå vesle steinansikt. Her er det ingen som logrer og adlyder når du gir en ordre. « Cindy så skrekkslagent og vantro på Simone, hun virket for å ha blitt høyere siden sist hun så kvinnfolket. « Steinansikt? « Simone presset en finger mot Cindys panne, hardt! « Botox vesle menneske, det gir steinansikt. « Cindy kunne frest av forargrelse hadde hun ikke vært så skremt.
« Hva er det dere vil med meg?» Hun presset seg mot porten og kjente at hun fikk nevene mot noe kaldt. En stålstang var stukket ned i bakken bak porten for å hindre den i å slå helt opp i tilfelle det skulle begynne å blåse og Cindy lukket neven om den, den var løs. Kanskje det var en sjanse… Simone smilte igjen, bedragersk mildt. « Hva vi vil? Befri denne byen fra en svøpe vil jeg tro, berge den fra en bakteriologisk katastrofe. Og ha det litt gøy samtidig. «
Cindy trakk til seg stanga med et stønn, slo mot Simone med all sin kraft og den mørke kvinnen vek ikke. Hun bare møtte slaget med handa og rev stålstanga ut av Cindys neve som om det var en pinne i handa på et barn. « Nei men fy da, så lite lady-like! « Simone krøllet sammen stålstanga som om den var lagd av tynn ståltråd. Cindy så at de to mennene stirret på henne ennå, med den samme forventningen som en hund som venter på å få mat. « Hvem er dere? «
Stemmen hennes var kun et pip, knapt hørbar. Simone gliste og avslørte tenner som på et stort kattedyr. « Jeg kan si deg så mye at jeg vet at du har kalt meg en tispe mange ganger. Og du har rett, jeg er en tispe bokstavelig talt, og jeg er en alfa. Men det kan bare være en alfa tispe i en flokk og du har lekt alfa i denne byen litt for lenge, uten rett til å kreve tittelen. « Cindy stirret vantro på Simone, trekkene hennes virket for å strekke seg, bli noe annet enn hun hadde vært.
De to mennene stirret forventningsfullt på Simone og Cindy kunne bare stirre i vantro mens den høye kvinnen ble forvandlet til et vesen hinsides beskrivelse. Sterkt og vakkert og skrekkelig med svart blank pels og lange klør, høyt hevet på sterke bakbein. De fryktelige gule øynene stirret på Cindy og en kjeft med utrolig hvite tenner lagde noe som kunne være et smil. « Bare løp vesle menneske, uansett hva slags renker du spant kan du ikke måle deg mot en ekte varulv tispe. Løp og skrik for oss»
Simones arm skjøt frem som et prosjektil, lange klør rev en dyp flenge i Cindys arm og blodet begynte å renne. Cindy skrek, og hun løp, løp som aldri før men hun løp ikke fort nok. Brått hadde hun en svart en grå og en gulhvit varulv i hælene og hun kom ikke så langt som til veien en gang. Bare noen tilfeldige natt dyr hørte de siste skrikene og de hastet videre, svært klar over at dette var noe de ikke burde blande seg inn i.
Cindy ble meldt savnet dagen etter av en bekymret far, og i løpet av ettermiddagen ble det igangsatt leting men ingen fant henne før etter en uke. Det som var tilbake ble funnet i bunnen av en svært bratt og utilgjengelig kløft et stykke unna byen. Antagelig hadde hun jogget rundt og kommet for nær kanten i mørket og glidd utfor. Rovdyr hadde allerede vært på liket og varmen der nede hadde gjort sitt også. Det var snaut noe igjen å identifisere og begrave.
Det var svært få som møtte i begravelsen, og noen av de som felte tårer gjorde det neppe av sorg. Selv Mike så mer lettet ut enn noe annet. Bakerst i følget gikk en mann fra forsikringsselskapet Cindys far benyttet seg av. Det hadde vært en polise på jenta og den hadde faktisk vært ganske så høy så faren kom nok til å kunne leve sine siste år relativt godt. Agenten så på forsamlingen og vendte seg mot den høye mørke kvinnen som sto ved siden av ham.
« En skal ikke snakke stygt om de døde, men noen her sier at hun var direkte usmakelig og en real tispe? « Kvinnen ristet på hodet og smilte svakt og litt drømmende. « Usmakelig? Så aldeles ikke, og noen tispe var hun så avgjort ikke, bare en arrogant og ondsinnet jentunge. « Agenten skulle til å si at det da kom på ett ut men kvinnen bare snudde ryggen til ham og gikk og han ble stående der til seremonien var forbi. Da hadde alle gått med unntak av faren og agenten og presten, og agenten så seg rundt med en litt frysende følelse av at noe eller noen stirret på ham. Men gravplasser gav ham alltid gåsehud og han skyndte seg å støtte den vaklende gamle mannen ut porten og så seg ikke tilbake.
