Vinter bilde i svart hvitt.

Vinterstemning i grått

Vinterstemning i grått

 

Her er et lite vinterbilde, i svart hvitt. Litt uvanlig men jeg lekte meg litt på pc’n og detta ble resultatet.

Posted in bilder | Tagged | 2 Comments

Hjelp?

hei, jeg prøver å få betalt her men det skjer ikke noe når jeg trykker på knappen for kontooverføring, har ikke mulighet til å bruke paypal,tips? Anyone?

Posted in Uncategorized | 6 Comments

En forjævlig verden?

Så har det skjedd igjen, det en leser om i media til tider men som aldri riktig treffer en. Det som liksom ikke angår andre enn de som er innblandet i det. Det en ikke tror kan skje i ei fredelig bygd med få innbyggere, der liksom alle kjenner alle.

Det er Torsdag kveld, jeg har fri og sitter å skriver som gal på en fanfiction historie, skriver det for tida for å øve på det engelske språk siden jeg vil begynne å skrive fantasy romaner på engelsk, mye større publikum på det viset, er en ambisiøs så er en ambisiøs. Uansett den storyen har fått sabla mange followers på nettsida så jeg har presset på meg for å gjøre hvert kapittel mye bedre og satt dermed i dyyyp konsentrasjon. Da ringer telefonen og jeg skvetter himmelhøyt. Det er søstra mi, hun lurer på om jeg har vært på jobb den dagen? Hvordan det? Hun svarer at det har vært en bilulykke langs Gamlevegen og bare lurte på om jeg hadde kjørt der den ettermiddagen. Visstnok mopedist mot bil og siden hun jobber på bensinstasjonen av og til mellom fjøs, småbarn og ny hvalp så kjenner hun alle i bygda. Jeg vet ikke noe om det men kjenner at jeg blir litt kald, det kan være noen vi kjenner, begge kjøretøyene kan være noen vi kjenner.
Dagen etter ringer jeg flere ganger, får ikke svar, telefonen er opptatt, opptatt opptatt, Sent på kvelden ringer svogeren min, nyheten var ikke bra. Det var noen vi kjente, ei jente som har vært sammen med en av de beste vennene til søstra mi og svogeren min, sønnen til ene naboen, en gutt som har vært med å hjulpet til i samdriftsfjøset siden det var nystartet, som en liten staka av en guttunge og nå er han en svær diger kar som er på vei til å bli snekker. Jenta hadde stelt søstra mi sine hester i sommer og jeg har møtt henne, pen lyshåret jente som burde hatt livet foran seg….
I går var jeg nedom hjemme, skulle på harrytur etter litt vin og deslike og skulle handle for mamma også, hun ville ha noe sukkerfri sjokolade de selger der over grensa, prøver alltid å huske å spørre siden vi er en familie av diabetikere. Mamma utdyper det hele. Jeg trodde det var en ulykke, et skrekkelig tragisk uhell med døden til følge for en stakkars sekstenåring, slikt som dessverre skjer i mørke kvelder med dårlige veier og dårlig sikt og kanskje bilen i mot var litt hard på gassen også? På facebook så jeg linkene, minnestund i kirka, krisepsykiatri… Kjente vel på meg at noe  var galt, at det ikke var så enkelt.
Mamma og svogeren min kjente til den grumme sannheten, hun hadde gjort det selv. Kjørt rett i fronten på en bil med vilje…en seksten år gammel jente…
Hun var ikke lenger sammen med sønnen til naboen men hadde vært innom der den kvelden, litt merkelig og stille men de forsto ikke at det var farvel. Han skulle inn til byen for å møte venner, kjørte bil. Hun lå foran et stykke på mopeden, helt til et veikryss, der stanset hun, slapp ham forbi merkelig nok. Hun ville nok ikke at han som ennå var av hennes beste venner skulle se hva hun kom til å gjøre, kanskje synet av den velkjente bilen i speilet ville fått henne til å nøle, kanskje hun hadde dårlig samvittighet…jeg vet ikke.
Han hadde nådd nesten frem da han møte en ambulanse i skrikende fart fra sykehuset, tenker ikke over det før hans mor ringer ham, han skal hjem, NÅ! Men ikke kjør gamleveien…Kjør over høgda! Det har skjedd en ulykke. Han overser det, kjører gamleveien, havner midt i det, politi, ambulanse. Den stakkars jenta og faren hennes som var i bilen som hun valgte å kollidere med, den jenta som øvelseskjørte og som nå antagelig må leve med den skrekkelige opplevelsen for alltid etterpå: Han måtte identifisere henne, måtte fortelle hvem det var som lå der i grøfta. At det var hans eks kjæreste…
Mor fortalte meg at den jenta hadde tre jobber pluss skolen og samtidig hadde hun en egen hest hun drev med, ei jente på en meter og sytti hadde veid under femti kilo sist de så henne…
Årsaken til dette? Årsaken til at en seksten år gammel jente valgte å ende sitt eget liv på det viset? NETTMOBBING!!!! Jævla føkkings nettmobbing. Søstra mi hadde sett meldingene, naboens sønn hadde vist henne dem. ” Du er så jævla kvalm” ” Hore” ” Hvorfor kan du ikke bare dø?”
Det ble anmeldt, men hva gjorde politiet? Nada, hva kunne de gjøre egentlig? Naboens sønn og rådgiveren på skolen var de eneste som greide å holde henne oppe, som støttet henne og gav henne mot til å holde ut, til å stå imot den massive veggen av ondsinnet hat og jævelskap som ble slengt i mot henne på sosiale medier hver dag, Sosiale medier? Feil ord, usosiale medier!! Om hun bare var den eneste, om hun bare var det ene eksemplet men nei, nei. Det er det mest tragiske av alt. Hun er bare en av mange, en av en masse med barn og voksne som overrøses med umenneskelighet av et slag som før ville vært utenkelig.
Og så tok styrken slutt, så tok motet slutt og fortvilelsen ble for sterk. Mamma sa det samme som jeg mente i går. Hun håpet at noen gikk ut i avisa, skrev med store bokstaver. ” HUn er død nå, er dere FORNØYD?!”
Hva får noen til å te seg slik? Til å øse uttav seg edder og galle på et vis som aldri ville blitt godtatt før? Til å vise slik mangel på respekt for andre? Er det anonymiteten? Er det gruppepress? Er det et hat mot alle som ser ut til å ha det bedre enn en selv, eller som en føler at en har en rett til å rakke ned på,uvisst hvorfor?
Jeg er hva en kaller en empat, om noen skader seg kjenner jeg det med mindre jeg er kobla av, da kan jeg se på operasjonsprogrammer og alt slikt mens jeg spiser uten å kny mens andre vrir seg. Er det dyr er jeg aldri skrudd av men for mennesker har jeg en knapp. Men slik kunne jeg aldri ha gjort, jeg ville følt hva offeret føler, skjønt hva slags følelser det skaper. Er de som gjør dette uten empati? Er samfunnet på vei til å bli en verden av psykopater?
Joda, det er ikke bare ungdom som gjør slikt, på nettet angripes visst enhver som tør å ha en mening om noe, nesten hva som helst. Jeg bøyer meg i støvet for de som våger å stå der, stå for sin mening og ikke bøye av uansett hvor grelle kommentarene er. Noen ganger kan en lure på om nettet bare består av slike individer en ser i filmer som deliverance, innavla rednecks med holdninger som ville gjort Hitler og erkekonservative mullaher våte på kinnet av misunnelse. Joda, kvinnehat, rovdyrhat, hat mot alt og alle florerer men det er ikke det dette innlegget handler om. Voksne mennesker må ta ansvaret for hva de selv lirer utav seg, de burde i hvert fall være så utviklet under topplokket at de skjønner at det de sier kan ha konsekvenser. Ungdom gjør ikke alltid det, hjernen er ikke utviklet nok. Men da undrer jeg meg på en ting, lærer ikke barna folkeskikk lenger? Da jeg var ung ville slikt vært utenkelig, ikke bare fordi vi ikke hadde nett og mobil og alt det der men vi visste hva respekt var. Vi reiste oss for læreren, sa herr og fru til de voksne og slåss vi i skolegården eller rotta oss sammen mot noen var det rett til rektor og bare trusselen var nok til å få mange til å krype sammen. I våre dager er det ingen slik respekt.
I våre dager kan barna og ungdommen gjøre som de vil på et nett der de er anonyme, der de kan kaste dritt og ødelegge liv uten at det har noen effekt på dem selv. De kan herje verre enn vikingene gjorde og foreldrene vet ikke om det, foreldrene vil ikke vite om det for deres barn kan da ikke gjøre noe slikt?
“Nei, min datter er da så veloppdragen? Hun kan da ikke kalle nabojenta ei jævla fitte og be henne henge seg? Min sønn kan da vel ikke gå rundt og si til noen på nettet at han ønsker at hun ble voldtatt? ”
Men de kan, og de gjør det! Og siden ungdom er ungdom greier ikke de arme ofrene å distansere seg fra det som blir sagt, de greier ikke skyve det vekk, se det for hva det er, løgner og forbannet jævelskap. Hvert ord, hvert hint stikker som en kniv, brenner som syre i sjela til det ikke lenger er noen vei vekk, til det arme offeret sitter der som et dyr med ryggen mot veggen og ikke har noen utvei. Vi mennesker har et instinkt, det kalles flukt eller forsvar. Den arme sekstenåringen valgte flukt, på det eneste viset hun kunne, jeg skulle ønske hun valgte forsvar i stedet, skulle ønske hun kunne bitt tilbake, glefset etter dem, vist dem hvor feige de er, hvor falske…

Nettmobbing har tatt et uskyldig liv….Jeg håper de som plaget henne skjønner hva de har gjort, at de skjønner hva hun følte, hva hun gikk gjennom. Jeg håper foreldrene innser hva barna deres har vært med på og at mobiler, nettbrett og pc’er inndras. Men helst…helst går det upåaktet ann, helst glir de gjennom det… Min kjære sa det i går kveld, de som driver med nettmobbing burde bli dømt på lik linje som de som er deltagende i overlagt mord! For det er hva det er… Mord! Om ikke på kroppen så på sjelen…. Tygg på den og de som har barn, sjekk mediene de bruker. For dette starter allerede på BARNE skolen! Og det gjør meg fortvilet og pissredd, om det er slike forhold fremtidige generasjoner skal vokse opp i håper jeg at mine tante barn aldri får ta i en mobil, et nettbrett eller en pc. Kommer de til meg på besøk skal det være en media fri sone.

Og til den arme jenta, hvil i fred. Du er på et bedre sted nå, jeg håper at de som plaget deg havner på det andre stedet i det minste psykisk.

Posted in alternativt, Betraktninger, etikk, filosofisk | Tagged | 1 Comment

En liten presentasjon

Jeg har som noen har fått med seg endelig fått gitt ut litt, via selvpublisering og tenkte jeg skulle spre ordet for å si det slik. Jeg har brukt den nye selvpubliseringstjenesten på digitalbok.no og har to serier der samt en novelle samling. Og selvsagt finnes bøkene i vanlig papirformat også.

En liten presentasjon av hva det er jeg driver å trykker utav meg med jevne mellomrom. Jeg har skrevet i mange år, ene serien jeg har publisert begynte jeg på i 99 da jeg begynte å studere. Jeg fikk nemlig adgang til pc da, noe jeg ikke hadde før I de siste par årene har jeg publisert mye, faktisk 22 titler totalt med flere på vei, mange tror altså at jeg er en racer på å skrive og det er jeg vel også til tider men jeg har brukt år på å få alt ferdig. Så la oss starte med det første jeg gav ut, det var en serie på fire novelle samlinger kalt Tales of mist, det var Tales of mist and flame, tales of mist and darkness, tales of mist and moonlight og en til. Dette er samlinger med noveller av typen fantasy og sci fi, i samlingen mist and moonlight er det også noen noveller av typen erotisk fantasy, litt mer den typen en finner om en går inn på fanficton sider på nettet men jeg bruker mine egne karakterer. Noen av novellene er også gitt ut på norsk i boka Snøtigerens klør gudinnens gaver og Snøtigerens klør gudinnens sverd. Ellers spenner de fra vampyrer og slikt til sci fi historier og humor. Her har jeg vært inspirert av alt fra Isaac Asimov til stephen King.

Og så har vi første serien min som er gitt ut på norsk, eller egentlig var det en annen jeg gav ut først men dette er den første jeg har skrevet. Snøtigerens klør. Navnet henspeiler til et kjede med snøtigerklør hovedpersonen i bøkene får fra sin far, de symboliserer egentlig hennes indre jeg, hennes styrke og vilje til å overleve og skape seg en fremtid. Serien er hva en kan kalle klassisk fantasy ispedd en solid dose romantikk og den går mer på de indre tanker og slikt enn det som er vanlig i fantasy selv om det selvsagt også er mye action av ulike slag. Hovedpersonen er fjorten da første bok starter og seksten sytten på slutten og hun gjennomgår en stor utvikling fra en ganske naiv og beskyttet barndom til en fremtid som gladiator lærling. Hun lærer at den ondskapen hun skal frykte mest er den hun selv bærer i sitt indre og for henne blir det en farlig balansegang mellom kontroll og disiplin og den villskapen snøtigerklørne representerer. Og hun møter sitt livs kjærlighet og vinner også hans hjerte da hun berger ham fra å dø av betennelse fordi at  han har blitt stygt pisket. Han blir hennes styrke og ryggrad, den som holder henne i balanse men forholdet har en vanskelig start og verre skal det bli. I bok to av serien skjer det verst tenkelige og hun blir nødt til å foreta et grusomt valg, bli en ond og hardhjertet skapning oppsatt av hevn eller å følge den gudinnen hun tilber og bli mer enn hun var, alene. Akisha får etterhvert flere allierte, krigerprestinner som henne selv, og hun møter mange som hjelper henne, til sammen danner de en gruppe som har som oppgave å hjelpe de som ikke selv kan søke hevn og rettferdighet. De blir utsatt for store farer men det er også kjærlighet og omtanke i hverdagen dog ikke alltid like rosenrød. Serien passer best til moden ungdom og voksne da den inneholder en del voksne temaer, en smule sex og en god porsjon vold også.

Serie to ble egentlig skrevet som en bok men måtte deles da den ellers ville blitt en murstein av episke dimensjoner. Dragenes by er mer av en avsluttet historie, fra a til å kan en si men jeg har åpnet for muligheten til å skrive videre om den blir en hit. Denne omhandler en ung offiser ved navn Morghian, hun lever i hovedstaden i et stort imperium og de har drager som ridedyr og bruker dem til å opprettholde ro og orden. Hun har en kjæreste hun håper å få gifte seg med en vakker dag og en god karriere og alt ser bra ut men hun plages med mareritt og sakte viser det seg at marerittene har en årsak. Noe forferdelig vil skje og bare hennes mot og skjulte evner kan redde den byen hun er så glad i og landet selv. Det hun trodde var sannheter viser seg å være glemte løgner, ingenting er som hun trodde det var, ikke engang hennes egen fortid. Og mens hun lærer seg selv å kjenne på nytt endres hele verden for henne. Også denne boka egner seg best for moden ungdom og voksne, den er i seks deler og kan skaffes både som ebok og som vanlig papirbok.

http://www.digitalbok.no/forfatter/(navn)/Anne+Olga++Vea/(id)/312994

Her er en link til sida på digitalbok.no der disse bøkene ligger ute, de koster bare 40 kroner stykket så de er ikke dyre og jeg håper at de vil gi andre like stor glede som de har gitt meg. I mitt overfylte hode var det ikke plass til dem mer så det måtte ut og selvpublisering er en ypperlig måte å få det til på, selv om det krever at en reklamerer selv, så det gjør jeg, skamløst!  Bøkene i vanlig bokformat er å få tak i på flere steder på nettet, alt fra lulu.com til amazon, bokklubben.no Studia forlag, akademia forlag og andre nett butikker. Det enkleste er å google navnet på seriene og meg og da dukker som regel det meste opp. Jeg har også en liten novellesamling der, den er for det meste noveller fra hestemiljø men det er også noen underfundige krimnoveller med en litt artig tvist på. Denne er bare å få som ebok foreløpig. For tiden jobber jeg med bok 12 og 13 i Snøtigerens klør og jeg har et par andre prosjekter på trappene også. Blant annet en romanserie som har mer til felles med game of thrones enn noe annet, ihvertfall når det gjelder faenskap, intriger, skjulte agendaer og ren og skjær voldsomhet. Her har jeg prøvd å skape en hel rekke forskjellige karakterer som alle viser seg å ha noe til felles. Jeg er usikker på hva denne serien skal hete men jeg har bestemt at bok en skal hete Dronning av Aske og Død og bok to Konge av Frost og Flammer. Grunnplottet er enkelt, i et rike preget av sterk maktkamp mellom flere sterke adelige slekter har en familie holdt en forferdelig hemmelighet i flere hundre år, de har en drage i fangenskap. Drager er utdødd, de finnes ikke lenger og den ene som har en drage vil ha all makt. De prøver å knekke dragen Meyret den sorte til å tjene dem, hun er magisk fanget i en menneskelig kropp og har vært utsatt for atl fra tortur til voldtekter for å få henne til å knekke. Men det flere enn en vet vet mange og hun blir stjålet, ordet spres, alle får panikk og vil slå til før naboen gjør det og resulatet er et blodig kaos der noen vil vinne makt mens andre vil tape alt. Og midt i dette sitter en liten gruppe mennesker som kanskje, kanskje har den evnen som kan berge dem alle, evnen til å styre og kontrollere drager. Jeg regner med at dette prosjektet blir det jeg jobber med når jeg er ferdig med bok 13 i snøtigerens klør, hva bok 14 skal handle om vet jeg ikke ennå så da prioriterer jeg de prosjektene jeg har klare i hodet.

Uansett, dette var en ydmyk liten presentasjon av mine skriverier, jeg håper at denne bloggen får noen til å bli såpass nysgjerrige at de vil prøve å lese noe av mine verker. Det hadde vært fantastisk. Jeg skriver aldeles ikke for å bli rik, jeg skriver fordi jeg må! Jeg klarer ikke å fungere uten at jeg får alt ut og min inderlige drøm er at noen skal like det og spre ordet så flere oppdager min verden av drager, slag, kjærlighet og glemte makter.

Forsiden av bok to Snøtigerens klør. Føniks av asken.

Hovedpersonen i Snøtigerens klør, Akisha

Forsiden av bok en Dragenes by: Dragenes fall.

Og om noen ønsker å kontakte meg nærmere ang bøker så har jeg email skogtrollet_7@hotmail.com

Posted in Betraktninger, fantasy, hobby, novelle, roman, skriverier | Tagged | 4 Comments

Et lite forsøk..:)

I denne søte førjulstid har jeg sittet å skrivi litt igjen, eller rettere sagt, jeg har vært veldig ivrig på akkurat det. Nå har jeg lagt ut bøkene jeg har på norsk på digitalbok.no og det krevde jo litt førarbeide. Så nå har jeg ikke noe ferdig som ikke er lagt ut, merkelig følelse egentlig, litt tom på et vis.
Det nærmer seg jul og jeg har bare så vidt rydda til jul, gidder ikke slå på stortromma for sjansen for besøk her er lik null vil jeg tro. Jeg skal jobbe hele jula, fra fredag til femte januar, så har jeg tre dager fri og så er det i ett igjen til tjuefjerde og heldigvis er det lettvint om jeg ikke får sjukeavløsing på toppen av det. Ellers så har jeg vært på to julemesser med smykkene mine, det gikk trått gitt, jeg tjente så vidt inn igjen det det kosta så stå der. Jeg får satse på å få tid til å legge ut mer på nettbutikken snart, kan nok få gubben til å hjelpe meg litt så det går litt kjappere.
Ja bøkene ja, jeg har faktisk solgt litt nå som de ligger som e-bøker. Det er jo moro men jeg tror det er bare en person som har kjøpt hele dragenes by serien bok for bok. Får tro flere blir fristet til å prøve etter hvert, seks bøker er mer enn jeg har solgt noen gang før men en blir ikke rik av det da. Nå har jeg planer om en liten samling noveller mer av det normale slaget. Samtlige med et heste inspirert tema, blir vel ikke akkurat noen barnebok det heller med den heller bisarre humoren min men underholdende for de fleste vil jeg tro. Jeg skrev en novelle i går, en har jeg ferdig og en halvferdig og jeg skrev en i dag også. det er herlig å skrive, da kan jeg virkelig slå meg løs og kose meg med de ideene hjernen pumper ut.
Ellers går ting på sitt vante her i de dype skoger, jeg har jobba mye i det siste men det har ikke vært så veldig tungt. Det blir det fra fredag, oh jeg gruer meg men må man så må man. Trøsten er at arbeid på helligdag gir heftig tillegg i lønna, og så blir jeg så verdsatt der at en skulle tro jeg var av gull. Jeg har begynt å spille curling, hvem skulle trodd det? Lillehammers nystarta damelag. Nå er jeg ikke av de aller mest ivrige som trener tre ganger i uka men en gang får jeg da stort sett med meg om det ikke krasjer med fjøset. Det er aberet med å stelle fjøs, du jobber på den tida av døgnet da andre har fri.
Og forsøket ja, her er den novella jeg skrev i dag, lett inspirert av et par ponnier et sted jeg stelte, matglade og frekke. Håper dere liker den i denne søte juletid.

Pjokken og Rosebuskene.

 

 

På rideskolen i bygda hadde de en shetlandsponni som het Pjokken. Ja egentlig het han ikke det, han hadde et virkelig navn men ingen brukte det og jeg tror at bare eieren visste hva det var til slutt. Pjokken var som regel en veldig grei liten kar å ha med å gjøre, han bar ungene rundt og fant aldri på noe tull slik sett men han hadde en særegenhet som til tider var plagsom. Som så mange andre Shettiser var han et matvrak av dimensjoner. Skolen hadde hatt ham i ti år og de prøvde på alle måter å styre matinntaket til den forslukne lille karen, til ingen nytte. Før skolen kjøpte ham hadde han bodd femten år hos en gårdbruker i bygda, han var født på gården der og ungene hadde brukt ham som ridedyr helt til de ble for store og mistet interessen også. Han ankom og så ut som ei tønne på fire korte små bein og Reidun og Åge slet som gale med å få trimmet av ham noe av alt flesket.
En sommer var det en venn av Åge som lånte Pjokken, de hadde ei datter med CP og ville se om ridning kunne hjelpe. Ponnien kom i retur den høsten og fyren som lånte ham mente at han måtte være halvt geit. De drev litt med hundekjøring på vinteren og hadde masse huskyer. I låven var det et rom der de oppbevarte hundefor og de hadde blant annet flere sekker med tørrfisk der, det brukte de som godbiter til hundene og en vakker dag hadde Pjokken greid å få opp døra og gått inn. Som Karsten sa det, «Trur dere ikke at den dømrade gampen gnog i seg en hel sekk med tørrfisk, en hel sekk!»
Åge hadde vært helt sjokkert over det, for den tørrfisken lukter ikke godt, er tørr som god furuved og alt annet enn appetittvekkende. Men noen ren bombe var det ikke for Pjokken var nemlig en ekspert i å åpne dører. Det hendte ofte at han greide å komme seg ut av boksen sin og åpnet dørene for de andre hestene, eller tok seg en liten avstikker på egenhånd. De måtte låse døra til forlageret med en hengelås til slutt. Den greide han ikke å lure og jeg tror det irriterte ham kongelig. Det som var underlig var at han aldri åt på seg kolikk, selv ikke den gangen han stakk av på høsten og angrep maisåkeren på nabogården fikk han kolikk, selv om han så ut som en sperreballong etterpå. Åge mente at gampen hadde en mage av puntlær eller titan eller noe annet veldig motstandsdyktig noe.
De andre hestene fikk slengt inn til seg enn passe dose med høy men Pjokken sitt høy ble nøye veiet for å hindre at han la på seg for mye. Og gjett om han klagde over det. Du fikk verdens sureste blikk fra ham når du kastet den vesle dotten med høy inn til ham hver morgen og kveld, og han fikk bare en desiliter med kraftfor og bare de dagene de brukte ham. Jeg tror Pjokken gav en god dag i om ting var spiselige eller ei, kunne det gnages eller tygges ja da gnagde eller tygde han det. Veterinæren her trodde han kunne ha tannproblemer men nei, tenna hans var perfekte. Han var bare et gedigent matvrak.
Men en gang ser dere, da lagde han virkelig stor ståhei. Og jeg tror ikke noen i bygda noen gang kommer til å glemme det. Rideskolen ligger langs en vei som går innover til et småbruk helt inni skogen. Gården der rideskolen ligger var nest innerst og ytterst var det et lite boligfelt med en fem seks hus på begge sider av den. De fleste i boligfeltet var veldig greie folk, med et unntak. Det var Fru Gundersen, og hun var bygdas skrekk. Jeg møtte henne et par ganger og jeg må si at jeg skjønner at ungene var redd kvinnfolket for makan til burugle tror jeg du skal lete lenge før du finner. Hun var et digert kvinnemenneske som var bred og svær og bister. Håret var alltid lagt i en slags topp og hun skulte liksom. Og stemmen, den var som en litt skjærende nasal tåkelur, du hørte henne på en kilometers avstand, det er jeg sikker på.
Alt dette kunne jo unnskyldes men hun var liksom så utrivelig på mange måter. For det første klaget hun på alt, absolutt alt. Om Olsen fra innerste småbruket var fem minutter for sent ute med brøytinga på vinteren sto hun der og brukte kjeft så en skulle tro stakkaren hadde begått massemord. Og det gjaldt stort sett det aller meste, klage var det hun var dyktigst til. Det hun var nest best til var å være ovenpå, mannen hennes var en stakkars forsagt tøffel ingen så noe til annet enn en sjelden gang. Han så ut som om han bar verdens sorger på sine skuldre og med den kona var det vel kanskje ikke så rart heller. Hun kjeftet sikkert høl i hodet på ham og det var et stilltiende veddemål gående i bygda om når han kom til å klikke og enten stikke av eller gjøre slutt på henne. Fru Gundersen var nemlig religiøs, i hvert fall var det hva hun påsto. Og hun var så mye bedre og finere enn alle andre på grunn av det. Det var en av de tingene hun aldri unnlot å understreke. Hørte hun noen banne, om det så var aldri så forsiktig så var hun på pletten med en tordentale om hvor de kom til å havne, og at hun selvsagt var forskånet for den skjebnen siden hun var så gudelig av seg.
Ingen likte fru Gundersen, de andre konene i nabolaget hadde syklubber og slikt men hun ble aldri invitert med. Selv hun som var øverste leder i menighetsrådet skydde dama, hun mente at selv Jesus ville hatt store problemer med å vende det annet kinn til der.
En av de tingene vi absolutt ikke likte var at hun hatet dyr. Hun synes dyr bare stinket, var plagsomme og dumme sjelløse ting skapt bare for menneskets bruk. Og hun klagde over rideskolen hver dag nesten, enten det var hestemøkk i veien eller fluer eller bråk eller for mange støyende uoppdragne unger eller hva det nå var av klager hun greide å tyne ut av seg. Hun kunne virkelig hisse seg opp og noen ganger hadde hun faktisk truet Åge siden det stinket møkk som hun sa. Hun mente at hun kunne få kommunen til å legge ned rideskolen men Åge hadde bare ignorert henne. Skolen var privat drevet og kommunesjefen sine tre døtre var av de mest ivrige rytterne der. Det var lite trolig at han ville høre på hva det sinnssvake kvinnfolket spydde utav seg.
Fru Gundersen var ikke innfødt i bygda, hun var nordfra et sted men det hørte en ikke. Hun passet på å snakke korrekt bokmål hele tiden uten snev av dialekt og nåde den som trakk frem fortida hennes. Hun hadde åpenbart fått det for seg at hun var bedre enn de andre der siden mannen hennes hadde en ganske viktig jobb nede på verftet og tjente godt. Åge mente at mannen nok ville ha foretrukket å bo i en brakke ved siden av beddinga om det hadde vært mulig. Å være i hus med det vesenet der måtte være som å leve i en krigssone. Reidun sa at Herr Gundersen hadde alle synlige tegn på posttraumatisk stress syndrom, akkurat som folk som hadde vært i krigen og det kunne nok stemme. Han så ekstremt nervøs ut de gangene jeg så ham.
Fru Gundersen hadde også en annen særegenhet, hun blandet seg bort i alt mulig. Var det ikke vel foreningen så var det bondekvinnelaget, hun skulle liksom gjøre sin kristenplikt og bidra men det eneste hun greide å gjøre var å ødelegge stemningen totalt. En gang skulle hun på død og liv være med å organisere en ungdomsfest for bygdeungdomslaget. De gikk med på det under stor tvil og de hadde rett i tvilen. Under festen begynte hun å denge løs på to ungdommer fordi de hadde kysset hverandre uten å være forlovet eller gift mens hun skrek om hor og fortapelse og hele den regla der. Lensmannen kom og gjorde rimelig kort prosess. Fru Gundersen ble ilagt en klekkelig bot for legemsbeskadigelse og overfall og på flere uker viste hun seg snaut ute.
Hun var kort sagt alltid opptatt med noe men hva det var hun gjorde ante ingen. Antagelig bare spant hun rundt seg selv uten å få noe gjort. Men hun skrøt alltid av at hun var så veldig opptatt og mente at en god kvinne aldri hvilte. Huset til ekteparet Gundersen var et av de største i bygda, en egentlig veldig pen sveitservilla med en stor hage. Og hagen, ja den var Fru Gundersens stolthet. En måtte jo faktisk innrømme at den var flott, veldig flott. Den var faktisk så fin at den vant priser hvert år og da gikk hun der og strålte og var nesten folkelig i noen uker.
Nå skulle en tro at Fru Gundersen hadde virkelig grønne fingre men nei, hun gjorde sjelden noe i hagen. Det var det mannen hennes som måtte mens hun satt der i en behagelig stol og kommanderte. Åge mente at hun lignet litt på en slik gammeldags slavedriver på en romersk galei eller noe slikt, eneste som manglet var tromma og pisken som han sa det. Herr Gundersen grov og jobbet i sitt ansikts sved og hun satt der og kjeftet så halve bygda hørte det. Ingen ting han noen gang gjorde var riktig, alt var feil! At ikke den arme mannen klikket i vinkel og smalt til henne med spaden forbauset oss vel alle.
Hun kunne være svært smiskende også, hun kom ofte krypende om våren for å be om hestemøkk til rosene sine og Åge gav henne møkk. Han gadd ikke diskutere med henne som han sa det. Men en vår gav han henne ferdig preparert hestemøkk, noen av jentene hadde blandet møkka med round-up ugrasmiddel og det svidde av alt det ble brukt på. Fru Gundersen skyldte jo på sin arme mann som ikke forsto noe og vi lo litt da, ja det gjorde vi.
Rosene ja, de var Fru Gundersens store stolthet, jeg tror de var det eneste hun elsket i verden. Hun gikk faktisk selv å beskar dem mens hun pludret og mumlet som en mor for et lite barn. Og de var skjønne, fantastiske busker av ulike typer som virkelig strålte i sommersola. Jeg husker en spesiell i sær. Den var så nydelig med store gylden rosa blomster og den busken hadde fått en førstepremie i hageforeningens store årlige konkurranse to år på rad. Det kom folk langveis fra for å se på Fru Gundersens roser og når det kom besøk i den slags ærende ja da var hun elskverdigheten selv og kunne faktisk være nesten søt og sjarmerende. Da var hun vertinne og serverte mat og drikke og rødmet av rosen uten å røpe med et ord at det harde arbeidet var utført av hennes stakkars slave av en mann.
Den store kalamiteten skjedde et stykke ut på sommeren, det var finalen i hageforeningens konkurranse og alle visste at det nå sto mellom Fru Gundersens roser og Herr Bakke-Karlsens staudebed. De var også utrolig flotte å se på og Fru Gundersen omtalte Herr bakke-Karlsen med en slags forbitret respekt. Hun mente at han var en forherdet synder siden han levde med en samboer uten å være gift og var på puben hver fredag og drakk øl. Men planter det kunne han virkelig siden han var utdannet gartner og de bedene var virkelig mesterlig komponert med blomster som blomstret til ulike tider så de alltid var i full flor. Hageforeningens leder det året hadde fått tak i en svært kyndig dommer, en kar fra england som var adelig og noget spiss av seg. Han så da virkelig ut som en engelsk adelsmann også, i tweed dress, komplett med monokkel og stiv overleppe.
Den våren hadde det flyttet inn en ny familie i nabolaget, på den andre siden av åkrene var det også en liten veistubb og der lå det et småbruk som hadde vært nedlagt i en del år. Forrige eieren var en eldgammel kar som drev med sau men så en dag fant de ham død på låven etter et hjerteinfarkt og sauene ble solgt til en større sauebonde oppe i dalen. Han hadde ingen arvinger og bruket havnet under kommunen og til slutt la de det ut for salg rasende billig. Et yngre par fra sørlandet kjøpte det og de flyttet dit den vinteren med tre søte unger og en hel haug med store planer. De pussa opp husene på rekordtid og avslørte seg som arbeidsjern selv Fru Gundersen hadde problemer med å finne noe å utsette på. Ungene var virkelig veloppdragne og koselige og den eldste begynte på rideskolen den våren. Men sauefjøset sto jo der og var ubrukt og faktisk var det nyoppusset da den forrige eieren tok englevingene fatt så før det var gått så veldig lenge var det igjen dyr på stedet. Men det var ikke sau, neida. Fruen der ville lage sin egen lille bedrift og hadde tenkt at Mohair geiter var fine dyr, de kunne hun bruke til å lage riktig fine og dyre plagg så ti geiter ble plassert der og alt som het gjerder ble hevet til to meter og tettet så en skulle tro det var rene fort Knox. Mohairgeiter er jo kroniske til å stikke av og dette var de fullstendig klar over så de tok alle forhåndsregler. Det var til og med en slags sluse en måtte gjennom for å komme inn i innhegningen så geitene skulle neppe klare å stikke av.
Der tok de feil, grundig feil. De fikk hjelp, av ingen andre enn nettopp Pjokken. Eldste jenta der red på Pjokken ganske ofte og hun hadde en lei uvane med å gi ham en godbit og noen ganger fikk hun lov til å ri forbi småbruket siden det gikk en traktorvei der som tok en slags bue og endte tilbake på rideskolen fra andre siden av jordene. Jenta var bare sju og selv om hun var ganske så plikt oppfyllende så var hun bare sju og lot seg lett distrahere. Det var en slags tilstelning på idrettsplassen bak boligfeltet den dagen, sommerfest kalte de det og det skulle bli en tradisjon. Når det var ferdig der skulle hageforeningen samlet gå til Fru Gundersen så dommeren kunne se på hagen hennes og så skulle de kåre årets vinner. Noen mente at Fru Gundersen ville hatt godt av å bli dukket litt og spenningen var stor. Dommeren hadde uttrykt en nesten lyrisk beundring for Herr Bakke-Karlsens stauder og meningen blant allmuen var vel at det skulle mye til for å slå dem.
De fleste i bygda var derfor på idrettsplassen og selv Åge og Reidun hadde gått dit. Så da Sissel som jenta het kom dit var det bare Eigil som var i stallen for han hadde et sprangstevne helga etter han trente til. Han hjalp Sissel med å sale Pjokken og hun fikk streng beskjed om å bare ri traktorveien. Pjokken kjente ruta like godt som henne så Eigil regnet med at detta gikk greit. Sissel gjorde som hun fikk beskjed om hun, til hun skulle passere småbruket. Da ble hun var noe som tok oppmerksomheten hennes. De hadde en katt der og den hadde vært borte noen dager. Nå så hun den i skogkanten og spontan som hun var ville hun få tak i den igjen. Sissel hoppet av Pjokken og tjoret ham til et tre før hun la etter katten som selvsagt la på sprang unna, halvvill som den var.

Pjokken likte ikke å stå bundet, han hatet det faktisk og det var bedre å bare la ham stå ubundet for da sto han som regel bare der. Men bant du ham skulle han løs, pokker ta. Hodelaget var litt løst og Pjokken smatt det av seg med enkelhet og trasket av gårde for å finne noe å ete på. Og snart så han noe virkelig godt! Eneste aberet var at det var gjerdet inn! Han hadde fått øye på hekken med førsteklasses tørket Luserne som geitene gikk og nupset av. Og de hadde til og med en liten automat med kraftfor! Det var jo rene skjære festmåltidet men det var ingen mulighet til å komme seg inn var det vel? Pjokken travet rundt innhegningen flere ganger og prustet frustrert, han var da stallens utbryterkonge nummer en. Nå skulle han virkelig vise at han også var en dyktig innbruddstyv. Geitene så forbauset på ham, de var jo som geiter flest lite fornøyd med å være gjerdet inne men gjerdene var geitesikre. Det var ingen mulighet for dem til å stikke av.
Pjokken fant porten, det var en krok på låsen på første døra, den var enkel å ta fra utsida og med de lange bevegelige leppene smatt han den opp. Den neste porten var litt verre, det var en slik lås der en må presse ned samtidig som en trekker opp en splint av et spor men med litt kreativt tunge arbeide og lange tenner greide han den også. Og nå var begge dørene åpne. Geitene utnyttet muligheten fort og raste forbi Pjokken som raste inn og hev seg over luserne foret.
Sissel var i skogen og lette etter katten og hun tenkte ikke over ponnien lenger, ingen av de voksne var hjemme heller og kunne avverge en videre katastrofe. Pjokken åt alt høyet på rekordtid og støvsugde nesten kraftfor automaten, da var det ikke mer mat der og han skyndte seg etter geitene som nå raste bortover veien i kaute frihetshopp. Boligfeltet var neste stopp, de kjente vel lukta av grønnsakshager og blomsterbed.
I idrettsparken var programmet over og folk begynte å trekke oppover veien mot Fru Gundersens hage. Hagen lå på baksiden av huset og det var en ganske stor mengde med folk som trasket opp langs innkjørselen. Fru Gundersen småtrippet foran, hun hadde trukket på seg en gyselig grå kjole med blå broderier og på hodet hadde hun noe som kanskje skulle forestille en hatt. Det var som om noen prøvde å kle ut en flodhest. Bak henne kom mannen hennes med blikket i bakken som vanlig og dommeren og øverste leder for hageforeningen. Folkemengden skjønte at noe var galt da de brått hørte et forferdelig skrik, det hørtes ut som om noen ble myrdet og alle la på sprang rundt hushjørnet og stanset brått av synet som møtte dem. Det var Fru Gundersen som skrek, skrek som en stukken gris og årsaken var lett å se. Ti geiter og en Shetlandsponni hadde greid å desimere hagen ganske så betraktelig på bare et kvarters tid. Geitene hadde tygd i seg flere flotte begoniaer og veltet alle hagemøblene. Bukken hadde stanget til den søte fontenen som sto midt i hagen så den lå knust under sokkelen sin og vannet sprutet. Det så ikke ut i måneskinn, espalier og pyntebuer var brukt som klatrestativ og mesteparten var knekt og midt i det hele, i roseavdelingen som var liksom kirsebæret på bløtkaka sto Pjokken og så veldig fornøyd ut. Det hang roseblader og greiner på ham overalt for de satte seg fast i den stri mana og halen. I munnviken hadde han roseblader og rosebuskene så ut som om en tornado hadde herpet dem. Det var ikke en eneste busk tilbake som var uskadd. Og den store vakre som var hennes stolthet var knekket helt ned, bare noen greiner var tilbake og et par geiter fullførte massakren ved å gumle i seg de siste rosenblomstene der og da. En av dem så liksom utfordrende på Fru Gundersen før den gjorde fornærmelsen komplett ved å løfte på halen og slippe et par håndfuller svarte erter på den perfekte plenen.
Dommeren hadde mistet monokkelen og sto og måpte med haken på brystet og hageforeningens leder sto der og visste visst ikke hva hun skulle si eller gjøre. Fru Gundersen skrek fremdeles, så brast det totalt for henne. Hun glemte visst alt om gudelighet, bokmål og dannet oppførsel for de glosene som nå fulgte var så avgjort nordnorske og av det særdeles rødglødende slaget. De var så heftige at selv Ole Ødegard som var nordlending og hadde jobbet på havet der i mange år så sjokkert ut.
Fru Gundersen skrek og vrælte så stygt at noen begynte å bli redd for at hun skulle sprenge et blodkar eller noe. De kunne knapt tro hva hun kalte geitene og Pjokken og noen trakk ungene sine med seg vekk fra dette. Geitene tok det med knusende ro med unntak av bukken. Den blåste i nesa og likte ikke dette kvinnemennesket som sto der og lagde stygge lyder. Den senket hodet og gikk i nærkontakt og Fru Gundersen ramlet på baken rett opp i det som var igjen av fontenen med et plask! Da var det at det største sjokket skjedde den dagen. Herr Gundersen hadde bare stått der med et merkelig tomt uttrykk i øynene, nå lente han seg litt forover og ingen visste helt hva han nå kom til å gjøre, besvime?
Han begynte å le, først var det bare en svak hikstende fnising, så ble det sterkere og sterkere og den vesle krumbøyde karen rettet seg opp og latteren ble rungende og fulltonende. Han lo så han brølte og avslørte at han faktisk hadde en veldig kraftig og dyp stemme ingen hadde hørt på mange herrens år. Det var nesten det mest overraskende av alt den dagen, at saktmodige Herr Gundersen faktisk hadde mot til å le i en slik situasjon. Fru Gundersen lå der og vrælte og til slutt hjalp to av damene fra sanitetsforeningen henne på beina. Hun la beina på nakken og forsvant inn i huset og mannen hennes sto fremdeles der og lo og gliste. Han klappet en av geitene kjærlig på hodet og rakte den en av de siste rosene som var tilbake og den tygde den i seg som det rene trofe. Dommeren fikk ikke frem et ord og folk ble bare stående der til lensmannen som også hadde vært på tilstelningen beordret folk hjem. Noen ble for å rydde det som ryddes kunne men     det var lite. En ringte fylkeslegen som kom og gav Fru Gundersen noe beroligende og Herr Gundersen var brått en helt annen mann.
De fant jo ut hva som hadde skjedd men ingen la skylda på Sissel stakkar, hun var så lei seg men hun ville jo bare ha tak i katten og hadde helt glemt at Pjokken alltid slet seg. I bygda lo de mye den dagen, de var sjokkert jovisst men innerst inne frydet de seg. Det å se at den skinnhellige Fru Gundersen sprakk og glemte alt hun selv preket var kostelig. Som vanlig fikk ikke Pjokken noen men av alt han åt og Åge halte ham hjem uten helt å greie å skjule at han fremdeles humret for seg selv. Geitene ble fanget inn igjen og behørig arrestert og nå ble det hengelås på døra også. Fru Gundersen viste seg ikke for folk på en hel måned, hun hadde hatt et lite sammenbrudd mente legen, og den neste vinteren reiste hun og mannen til spania for å hvile. Og hun ble der nede, det virket for at sjokket hadde vekket mannen i Herr Gundersen og han lot seg ikke herse med lenger. Fru Gundersen orket ikke å møte folk som hadde sett henne eksplodere på den måten og hun var på ingen måte savnet. Herr Gundersen derimot blomstret opp og ble en av kara igjen og da det dukket opp tre flasker med meget dyr konjakk på trappa til Åge den jula var det liten tvil om hvem den kom fra. Og Pjokken? Han fikk en hel kasse med epler og et splitter nytt dekken med et fint rosemønster på.

 

 

 

Posted in filosofisk, hest, hobby, humor, hverdagsliv, ironi, jobb, novelle, skriverier | Tagged | 1 Comment

Tanker i hverdagen og en liten ferie.

Jeg sitter nå her og prøver å få tida til å gå, og har egentlig mer enn nok å henge fingra i. I dag har jeg lasta opp flere naturbilder til hjemmesida mi skogtrollet.net og skrevet en liten novelle. Jeg har sendt diverse bilder til min tante med visse problemer pga filstørrelsen og jeg har enda en lang liste med ting jeg vil og bør gjøra. Jeg skal på to julemesser snart så jeg prøver å produsere mest mulig bra til den tid. Jeg har nemlig fått en god ide, jeg kjøper klokker på nettet og lager lenker til dem med perler og slikt. Noen av dem ble bra, andre ikke fullt så bra men jeg får håpe at noen liker dem uansett. Jeg kan nemlig ta meg litt betalt for klokker. I det siste har jeg hatt ganske god produksjon, jeg er ferdig med å stelle hos min søster så nå får jeg kanskje litt mer fri fremover selv om helgene stort sett må ofres. Jeg har allerede blitt tinget på i jula og får vel si ja takk tenker jeg, husker ikke sist jeg hadde en julekveld eller nyttårskveld fri men det gir jo ekstra penger i kassa og det trengs. Denne måneden regner jeg med å gå flere tusen i underskudd pga den hardt tiltrengte ferieuka jeg har hatt.
Jeg har for øvrig lasta opp enda en fantasy serie på nettet og de bøkene kan skaffes på diverse forlag nå. Det er bare å søke på Snøtigerens klør på akademia, Amazon, studia eller bokklubben. Den andre serien jeg har ute heter for øvrig Dragenes by. Så nå har jeg ikke mer ferdig for utgivelse og må skrive ferdig x antall prosjekter før neste utgivelse. Så bare sjekk det ut folkens, salget går treigt så ethvert lite salg er gull verdt.
Jeg har stelt hjemme i et år nå, det har gått forbausende fort og på et vis har det liksom ikke gått opp for meg at det faktisk var et helt år. Men jeg gruer meg på et vis til å begynne vanlig igjen, jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan vente meg, og så er det kjøringa på vinterføre, det er hva jeg gruer meg mest for.
Svuppe hadde ferie uka som var og vi koste oss hjemme i noen dager før vi dro til Nordmøre til slekta jeg har der. Vi har ikke vært der på lenge så det var veldig kos selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet for å la pusene være igjen hjemme alene. Vi dro nedover på torsdagen og det var nydelig vær til vi kom til Åndalsnes, der møtte vi vestlandsværet til de grader. Det er merkelig men det er strekka fra hjemme til Bjorli som er lang. Fra Bjorli går det liksom fort uansett. Svuppe liker slike smale svingete veier for de er mer interessante enn de brede hovedveiene og vi var fremme i seks tida på ettermiddagen. Romsdalen slutter aldri å forundre meg med sin villskap og majestet, da jeg var yngre ble jeg nesten klaustrofobisk når vi kjørte der, de høye fjellene ble liksom så overveldende. Men vakkert er det der, utrolig vakkert. Over Lesja passerte vi mange steder jeg kjente før da jeg jobba der, det er merkelig men tiden skaper på en måte en slags mur, jeg vet ikke om noen bedre beskrivelse. Det er liksom ikke det samme lenger, det har blitt et skille som bare blir større og større, som om den tiden jeg tilbrakte der oppe på et vis var et liv en annen levde. En modnes jo med tiden, på vis er det jo riktig å si at det var en annen person for en blir jo annerledes med årene.
Som vanlig var det masse flotte motiver men vi kunne ikke stanse så mye så det ble ikke fotografert noe særlig den dagen. Dagen etter var vi i akvariet i Ålesund og jeg fikk gleden av å klappe Rokkene der. De er merkelige skapninger, nysgjerrige og bisarre og det å ta på dem føles som å ta på vått hardt sandpapir. Jeg klappa også en torsk men holdt fingra unna tanken med steinbit! Onkelen min var fisker i sine yngre dager og kunne mye om fisk ja. Han er for øvrig en mester i å tilberede det også. Etterpå var vi på Aksla, fjellet over Ålesund og da fikk jeg noen ganske ok bilder av hele byen. Noen ble uskarpe og jeg begynner å lure på om jeg snart burde satsa på briller i noen tilfeller. Jeg har skjeve hornhinner og alderen gjør jo sitt.
Naturen der ute er virkelig flott og neste sommer håper jeg på flere dager der, så vi rekker å gå litt i fjellet også. det er mange flotte steder jeg gjerne vil bli bedre kjent med.
Dagen etter gikk vi litt på kyststien ved Bud og besøkte søskenbarnet mitt som bor der med familien. Det blåste stiv kuling og det var en interessant opplevelse for en innlandsboer som ikke er vant med slik vind. For dem var det dagligdags men havet som pisket mot land var virkelig en oppvisning i naturkrefter for oss fra Østlandet. Tante fortalte om Dagmar og Berit og de andre stormene som har vært der, jeg tror jeg ville vært meget nervøs om jeg hadde bodd der, med det været til tider.  Etter at vi var på Bud kjørte vi til Atlanterhavsvegen der jeg og Svuppe prøvde å fiske men det var bortkastet tid for vi hadde null kontroll på hvor sluken gikk i vinden og det ulte og skrek av vind i broene. Kaldt ble det også så vi var glade da vi kom i hus igjen, uten fisk men med en flott opplevelse av å ha sett litt av vestlandsværet. Det var merkelig og fascinerende på flere måter, lyset var i hvert fall vanvittig. Glimt av blå himmel samtidig som at en så beksvarte skyer og regnskyll på avstand og havet gikk hvitt. Vi ble sittende med slekta og diskutere litt for vi håper på å få restaurert setra vår, det kan en få støtte til men bare om en har god nok dokumentasjon på at den er gammel. Så jeg har noe å henge fingra i i vinter, her skal det samles info ja.
I går morges skulle vi reise og da greier jeg selvsagt å gli i dusjen så jeg får hekseskudd, det ble derfor en ganske guffen kjøretur på seks sju timer siden det å sitte i bil med vond rygg ikke er bare gøy. Da vi stoppa på Frya for å spise gikk jeg med vinkel i hofta som en 80 åring og da vi kom hjem var det enda verre. Jeg måtte ha hjelp av Svuppe til alt. Gleden i det var at pusene var veldig glade for å se oss, Jerry mjauet og bar seg som aldri før, jeg tror han hadde mye på hjertet og matmor var ytterst glad for å se at de hadde det fint. De hadde slåss litt for det var en del hårtuster rundt omkring men begge var glade for å se oss. Blackiepusen var så glad for å se meg at han lå inntil og på meg i hele natt og det var til tider plagsomt med den vonde ryggen. Med hekseskudd må en liksom planlegge hver en bevegelse før en gjør den og med fire kg katt oppå seg blir det ekstra vrient. Det ble en natt med søvn i fem minutters intervaller så i dag er jeg rimelig sigen. Jeg måtte si nei takk da kontoret ringte og lurte på om jeg ville ta på meg et par dager med fjøs, når en ikke kan vri seg eller bøye seg er det vrient dessverre. Skal jobbe igjen fra helga så da får jeg håpe at jeg er ok igjen. Slepper det ikke blir det kiropraktor eller noe slikt og det vil jeg ikke!
Svuppe måtte ta et ekstraoppdrag i dag pga datatrøbbel på butikken hans bror jobber med så han blir sen i dag og jeg regner med å få tilbake en meget sliten mann i ettermiddag. Skulle gjerne disket opp med noe riktig godt til ham men dessverre, med en slik rygg kan jeg bare sitte her og knuge.
Og jet lag kan en jo også kalle det, den fordømrade klokke fløttinga her som vanlig forvirret min indre klokke totalt, jeg er rimelig forvirra. Det samme vaset hver høst og vår, og enda verre er det når en jobber. Ute kvitrer det, fuglemateren begynner å bli tom men den får ikke jeg fylt før Svuppe kommer hjem, den henger uansett for høyt til at jeg får tak i den.
Svuppe lagde forresten en ny perlevev til meg, en ordentlig svær sak med justerbar lengde og alt. Jeg skal prøve å lage noe på den i dag eller i morgen, i det minste skal jeg strenge den opp og gjøre den klar. de vevde arbeidene mine kan jeg ta godt betalt for også om noen vil ha dem.
Høsten har vært fin i år, og jeg har fått gjort mye. Vi har gått turer og syklet turer og utnyttet sommeren. det har vært godt og jeg har tatt masse bilder også. Kanskje noen av dem havner her etter hvert også. Jeg har innsett at vil en ha gode naturopplevelser må en oppsøke dem, de kommer ikke av seg selv. Jeg har ikke fått vært på dovre i år, det er synd men jeg får ta det igjen  neste år, får tro at moskusene der oppe klarer seg og at ikke flere blir syke. Teknisk sett er de jo en innført art men de betyr så mye for området og gir det jo en helt egen aura av urtid og uforgjengelighet.
Da begynner det å mørkne ute så jeg får avslutte detta her og sjekke om det er noen villdyr som vil inn igjen før jeg begynner på noe av det andre jeg skulle ha gjort i dag. Ha en riktig knall dag alle sammen :)

Posted in Betraktninger, filosofisk, hobby, hverdagsliv, katter, livet, natur, reisebrev | Tagged | 4 Comments

En liten novelle :)

Her er en liten novelle som ramlet ned i hodet på meg etter at jeg så en liten vitsetegning. Jeg sitter med hekseskudd i dag og kan ikke gjøra annet enn å sitte i ro så skriving er jo greit å bedrive tida med. Håper dere liker den, denne er litt humoristisk og fandenivoldsk kan en trygt si. Enjoy :)

Klaskeren.

 

Veikroa som lå langs hovedveien var viden kjent. For det første hadde den mat som var så god at det ble sagt at trailersjåførene gladelig kjørte noen mils omvei bare for å nyte en bedre middag der. For det andre var det virkelig en trivelig liten kro med en egen huslig sjarm. Eieren som het Guri var en utrolig kokke og meget bestemt av seg, alt skulle være på stell og hun kunne være temmelig stri men overfor trailersjåførene var hun som alles kjære gamle mamma. Hun så til at karene fikk den maten de trengte og var rask til å si ifra om hun mente at de trengte mer enn bare en kort stopp. Ingen forlot det stedet før de hadde fått seg en liten lur om de trengte det.
På kroa jobbet det en fem seks kjøkkenjenter samt et par karer som var altmuligmenn, De hadde også et par vaskekoner som tok seg av de tolv rommene som var til leie. Det var oftest trailersjåfører og oljearbeidere på vei hjem til to ukers ferie som brukte dem, samt en og annen stakkars bilist som brått innså at kroa var siste sted på mangfoldige mil der en kunne ha håp om å leie en real seng for natta.
Kroa var ikke stor men det var alltid folk der, mange av de lokale kom også dit for å spise eller bare sitte å snakke og kose seg. Og Guri så til at alle ble servert og at ingen manglet noe, de fleste karene som var fast inventar der var på fornavn med hele staben og de var som en slags utvidet familie bundet til veien som bant vest og øst sammen. Hos Guri fikk karene vite nyeste nytt om veiforhold over vidda og om de trengte hjelp til å legge på kjettinger eller noe slikt stilte stedets karer gladelig opp. Så kroa var et godt sted, et sted der alle koste seg, det vil si, alle koste seg helt til en ny kunde begynte å dukke opp rundt to tre ganger i uka.
Den nye kunden fikk fort tilnavnet klaskeren, han hadde en stygg uvane med å klaske kvinnfolkene på baken, hardt og frekt. Klaskeren var ansatt i et elektronikkfirma og kjørte mye og da stanset han alltid der på kroa og var generelt en pest og plage. Serveringsjentene hatet ham og han klasket også kvinnelige gjester på baken. Klaskeren hadde en helt egen teknikk også, slaget kom liksom litt nedenfra så baken disset på de litt fyldige og siden klaskeren var en liten tass av en kar fikk han god vinkel også. At mannfolk klasker damene på baken kan jo til tider bare være sjarmerende men det var det ikke når han gjorde det, for klaskeren slo virkelig og han var generelt sett utrivelig. En småfeit liten fyr med gammal skjeggstubb, en stank av gammal svette tjukk som havtåke, brilleglass tjukke som bånn i colaflasker og en hentesveis som ville gjort Donald Trump grønn av misunnelse.  Og han gliste alltid, et slikt småsleskt glis mens øya hang på alle hunnkjønn til stede som om blikket hans var låst til dem. Og han svettet, svettet så det rant nedover den runde pannen og han tørket den stadig med et lommetørkle som så ut som om det hadde vært uvaska siden invasjonen av Normandie.

Det virket som om klaskeren virkelig trodde at alle damer bare elsker å bli klasket på baken i alle tenkelige situasjoner og antagelig hadde fyren et kvinnesyn som ville gjort en erkekonservativ mullah rimelig stolt. I det minste oppførte han seg slik, serveringsjentene ble konsekvent tiltalt som «søta» « Søtsaken» «honning» eller enda verre « Tøs». Guri kunne han til nød titulere som «Frue» men andre damer ble av og til nærmest fanget i et hjørne mens denne lille mannslingen hvisket diverse utrivelige forslag til hva de kunne finne på sammen og hva han kunne tenke seg å gjøre med henne. Serveringsjentene nektet plent å forlate kjøkkenet når Klaskeren var til stede og karene serverte i stedet. De andre gjestene likte ham ikke heller, han ødela stemningen og Guri var på nippet til å ringe lensmannen og anmelde fyren for trakassering men han betalte jo for seg og var stort sett bare der noen korte timer. Uansett så la damene lavt i terrenget mens han var til stede.
Klaskeren holdt dermed på lenge helt til en vakker dag da alt brått endret seg. Klaskeren var nemlig svært svaksynt, og jentene spøkte ofte med at han var blind som en flaggermus uten de tjukke brillene. De mente for øvrig at Klaskeren  garantert var jomfru for ingen dame ville vel ha noe med det der å gjøre. Klaskeren ankom en sen onsdagskveld i en høststorm som virkelig rev i trærne og fikk trailerhengerene som  var parkert på parkeringsplassen til å svaie. Det regnet horisontalt og alle var glade for at de var innendørs. Det lød et svakt og kollektivt stønn fra stab og gjester da døra gikk opp og Klaskeren ankom. Han gliste til Guri og siklet etter en av serveringsjentene som hurtig søkte dekning bak disken. Trailersjåførene sendte fyren noen stygge blikk, de flørtet gjerne med jentene men aldri på en slik måte. Han var ille ansett også av karene og det hadde vært på nære nippet at de ikke tydde til håndgripeligheter ved et par anledninger.
Klaskeren går til disken for å bestille mat men ved et lite skjebnens lune sklir han i en vanndam på golvet og mister brillene i golvet. Ingen tilbyr seg å hjelpe og Klaskeren famler rundt på golvet en god stund før han finner brillene og famler gjennom lommene for å finne noe å tørke av dem med. Det han finner er det skitne fete lommetørket så det kunne umulig gjøre situasjonen bedre. Han står der på kne og pusser briller ivrig da noe brått dukker opp i Klaskerens synsfelt, hvor begrenset det enn er. Selvsagt ser han ikke klart, han ser bare det uskarpe omrisset av et pent rutet skjørt og et par bein med høye hvite strømper som går forbi og instinktene lar seg ikke stanse av den ubekvemme situasjonen. Han slår til, klasker neven i den passerende bakenden med et realt sving med armen. Men reaksjonen denne gangen er uventet, ikke noe hvin eller fornærmet snøft.
En grov stemme høres brått fra oven og han er plutselig formelig omringet av slike skjørt og hvitkledde legger. «What’s yer doing ya goddam wanker?»
Klaskeren får på seg brillene, rundt ham står en sirkel av mannfolk, og ikke bare det. De fleste er meget røslige og hårete. På skjortene de bærer over kilten står det med store bokstaver. «Edinburgh bagpipe orchestra and historical battle reenactment group»
Klaskeren stirrer med store øyne på en særdeles rasende kar på en nitti, og han innser at han har gjort en gedigen tabbe. En av karene bærer faktisk på et claymore sverd og Klaskeren rekker å tenke at det må være en replika før noen griper ham og hiver ham på beina. «Right guys, let im ave it»
To minutter senere vakler Klaskeren ut av døra og ut i øsregnet, desperat etter å komme seg vekk fra denne situasjonen. Skjorta er revet i fillebiter, han blør neseblod og brillene er knekt. Hentesveisen er det bare rester igjen av og et par tenner har sagt adjø til eieren. Han hadde kort og godt fått en god og grundig omgang gammeldags juling og det i løpet av to minutter blank. Klaskeren vakler ut til bilen sin og forsvinner og etter denne episoden begynte han å bruke en annen kro der lensmannen tilfeldigvis også pleide å spise . Kort fortalt gikk det bare to uker før Klaskeren havnet bak lås og slå og måtte dele celle med en svær kar som ble meget interessert da en betjent tilfeldigvis røpet hva Klaskeren drev med. Det viste seg at han hadde en kusine som jobbet på Guris kro og om omgangen skottene gav ham var ille var det barnemat i forhold til hva som nå ventet.
Og på Guris kro ble skottene som hadde søkt tilflukt fra uværet applaudert og fikk middag og drikke gratis samt at de ble ønsket hjertelig velkommen tilbake når som helst. Klaskeren kom aldri tilbake dit og Guri hengte for sikkerhetsskyld opp et skotsk flagg ved døra, bare som en liten påminnelse om hva som kunne ventes om en viss person noen gang satte beina innenfor døra der igjen.

Posted in humor, novelle, skriverier | Tagged | Leave a comment

Gjennomskua!

Kjære politikere, jeg har gjennomskua dere. Det er en konspirasjon på gang, banna bein. Parti tilhørighet spiller ingen rolle, dere er enige alle sammen tror jeg, med få unntak. Dere vil ha folk vekk fra bygda ikke sant? Alt skal inn til byene for da blir det så sentralisert og greit atte, alt samla på et sted, billig og greit, tror dere! Det var en grunn til at Keiser hva han nå het tilbød folket brød og sirkus for å stagge gemyttene. Og så lever alle av å være i service næringen og vi importere alt vi trenger for det er jo så billig og enkelt.
Og den dagen oljen er borte eller man finner en bedre kilde til energi? Pytt sann, det skjer ikke mens dere sitter på tinget så det tenker dere ikke på. I det store og det hele tenker dere veldig lite ikke sant? Så fort dere har fått foten innadørs på tinget så speller det liksom ikke så stor rolle hva dere har lovet. At eldre blir liggende halve dagen uten tilsyn på gamle og sykehjem speller liten rolle så lenge dere kan fly privatfly til konferanser og slikt. Jeg tror jeg må si meg enig med de som mener at de eldre burde blitt sendt til fengsel for der får de all mulig oppbacking mens de kriminelle kunne bli satt på gamlehjem og råtne bort. det hadde faktisk vært straff, ikke som det er nå. Og transportpolitikken, gud hjelpe meg! Målet er visst at ingen skal ha råd til å kjøre bil, og allikevel skal hjula liksom gå her i landet? Norsk bilpark er tragisk gammel, det ser en blant annet på ulykkene som skjer. Og veiene, svaret er å senke hastigheta og sette inn midtdelere så alle ambulanse sjåførene gruer seg til utrykninger. Leste et innlegg i avisa i dag, en fyr i Pasvik hadde kjørt en tur, med fløte i bilen. Da han kom frem var fløten blitt smør!
Men det er ikke noe nytt, der jeg var budeie hente det ofte, med melkebilen! De måtte åpne og rense filtrene før de kunne losse av melka for det var som regel noen kg smør i dysene når de kom ned i bygda igjen. Hva gir du meg?
Men jeg har svaret på en god del problemer ser dere, ja faktisk så gir jeg dere denne geniale løsningen helt gratis. Den vil løse masse store problemer som mangel på arbeidsplasser, dødelighet i trafikken, miljøproblemer, folk som faller utenfor skolen fordi de ikke duger i dagens IT virkelighet….
Jeg vet det nemlig, dere har allerede tenkt på det, det er den veien det vil gå nemlig. En venninne fortalte at veien i et boligfelt der hun bor var blitt elendig, svaret på problemet var ikke å fikse asfalten, det var å fjerne den! Da ble veien grusvei og dermed er kravene til vedlikehold mye lavere og de sparte masse penger og beboerne tapte masse penger på å reparere bilene sine, men verkstedene skal jo ha noe å gjøre de også ikke sant? De betaler jo skatt og det er jo viktigst av alt. Her i landet får du mindre straff for grove voldsforbrytelser enn du får for å snyte staten for noen kroner. Forstå det den som kan dere. Men svaret ja, det kommer her og nå.
Vi går tilbake til hest og kjerre, bare tenkt på det. Ingen flere alvorlige bilulykker, ingen eksos og avgasser. Hestemøkk er kjempefin gjødsel, og veiene trenger ikke asfalt, bare sand og grus. Det vil bli etterspørsel etter gode håndverkere igjen, noen må jo lage vogner og seletøy og slikt. Hovslagere vil det bli etterspørsel etter, fin jobb for de som ikke liker å sitte å pugge matte, og dyrleger vil det bli behov for også. På bygdene vil bøndene kunne tjene masse penger på å avle hest og for til hest og en vil trenge en skysstasjon med betjening, servering av mat, overnattingsmuligheter og stall for hver mil langs hovedveiene. Bare tenk så flott det blir! Greit, det tar litt lengre tid men når en ser farten køene beveger seg med innover mot storbyene så tror jeg faktisk ikke at det vil gå så himla mye saktere. Et godt spann hester kan faktisk holde en tredve førti km i timen i godt trav om de ikke er for tungt lasta. Og folk vil bli vant med dyr, få masse frisk luft og i det hele tatt stresse ned. Ting må jo ikke nødvendigvis gå så himla fort vet dere, folk stresser på seg både hjerte problemer og kreft så det blir jo et realt slag for folkehelsa også. Og Norge vil jo virkelig gå foran da,  stå i bresjen som en miljø vennlig nasjon.
Tungtransporten tar vi jo bare på jernbanen, så får en i pose og sekk der også, ingen flere farlige vogntog på veiene og jernbanen forurenser jo ikke så gæernt. Og med persontransporten borte betyr jo ikke rutetider så mye heller for de sliter jo jernbanen med, tror klokkene deres neppe er i synk til tider.
Folk vil ta seg jobb nærmere hjemmet, det vil øke omsetning og bosetning og lokal økonomi, samfunnene vil bli samfunn igjen, ikke bare oppbevaringssteder der folk tilfeldigvis bor mens de jobber et helt annet sted. Jada det er desentralisering og det ordet hater dere jo men bare tenk litt da, masse jobber til folket ikke sant? Masse skattepenger!
Selvsagt vil det jo være forskjell på folk fremdeles, de rike vil ha det beste og får vel det beste så om hvermannsen nede i gata kjører til jobb med en liten kjerre med en nøysom fjording foran vil vel Hr rikerud kjøre i en flott landauer med et firspann blankstrigla hannoveranere foran, men thats fine. Slik har det alltid vært, og en kusk er en kusk og en sele er en sele uansett om den er enkel eller sølvbeslått.
Vet dere hva? Jeg tror dette kommer til å skje jeg, uansett! For det samfunnet vi lever i i dag har blitt så forbanna avhengig av teknologi og slikt at skjer en katastrofe av noe slag så er det kun folk på bygda som vil klare seg. Byfolk vet ikke hvordan de skal overleve når ikke kredittkortet funker og maten må fanges eller sankes på egenhånd. En jeg kjenner fortalte at hun hadde en bekjent som jobba på et turistsenter på fjellet et sted. En skoleklasse fra oslo kom dit og skulle bo på en hytte for helga. Klokka ni på kvelden får den ansatte en panisk telefon fra ungene, de tør ikke gå ut. Det er noen skremmende hvite dyr utenfor gjerdet som ikke går bort, de er sikkert farlige! Hva det var? Ikke isbjørn nei, det var SAU! Om ikke sauen har spontanmutert til kjøttetere for å svare opp for rovdyrpresset så tror jeg ikke at de ville ha gjort de ungene noe som helst annet enn å kanskje bedt om litt kos. Når kunnskapen er så elendig, ja da grøsser jeg ved tanke på fremtida.
Men vær så god “kjære” politikere, jeg har gitt dere i hvert fall en løsning her servert på blikkfat så take it or leave it. Men jeg vet hva jeg snart kommer til å gjøre om ikke veiene blir bedre, jeg kommer til å sele opp søstra mi sin dølagamp Nimar, spenne for roadcarten og bruke ham som transportmiddel. Og de som turer og klager? Ja de kan tute det de vil, for miljømessig sett vil jeg ha mitt på det tørre… Og om staten går glipp av noen kroner i bompenger, veiavgift og avgift på drivstoff og bilkjøp, jeg driiiter i det. For den norske stat er så grådig at vi sparer oss aldeles til fant. Bruke penger på egen befolkning og fremtid? Nope, her sender vi milliardene ut til utlandet for å fremstå som noen velvillige krøsuser mens gamle hr og fru Pettersen som har vært gift siden andre verdenskrig må skilles ad i sin alderdoms høst fordi det ikke er penger til å ha dem på samme sykehjem. Hvor er fornuften?
Gone With the Wind i presume, og det samme gjelder det sunne vettet til mange som sitter med litt for mye å si her i landet. Jeg skjemmes!!

Posted in Betraktninger, etikk, filosofisk, Generell klaging, humor, hverdagsliv, ironi, livet, veier | Tagged | 3 Comments

Et lite sjokk med positivt fortegn.

Her om dagen googla jeg meg selv, det kan jo til tider gi litt merkelige resultater. Altså ikke for det, jeg har ikke vært så himla mye frempå så det var lite jeg fant, men det jeg fant det var jo festlig. Jeg skriver jo som kjent litt fantasy og har gitt ut en del bøker via Lulu.com  Nå trodde jeg at det kun var via lulu og Amazon at en kunne kjøpe de bøkene om en ikke bestilte rett fra meg, men den gang ei. Det er visst noe som heter ISBN nummer, og det har jeg sørget for å legge til på bøkene mine. Så nå var de brått dukket opp både her og der, mest der he he he.
http://www.akademika.no/dragenes-bybok-seksdragenes-ild/anne-olga-vea/9781300983170

Her er bøkene mine fra akademia forlag :)

http://www.amazon.com/s?ie=UTF8&field-author=Anne%20Olga%20Vea&page=1&rh=n%3A283155%2Cp_27%3AAnne%20Olga%20Vea

Her er de på Amazon gitt :)

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do;jsessionid=E007543EC5254DBCD49348FF380C6B2C.node4?produktId=9253446

Til og med på bokklubben :)

http://www.studia.no/node/6374015

Og til og med på studia.
Så jeg ble litt sjokka kan en si, trodde ikke at det var så mange muligheter. Nå blir en neppe akkurat rik av å skrive fantasy, i hvert fall ikke her til lands, men det var moro å finne ut at de var tilgjengelige for folk. Det å dele det en skriver på er jo årsaken til at en skriver.
Nå driver jeg med en serie til, har lagt ut de første fire bøkene og venter på prøve eksemplar for godkjenning, fem bøker til er på trappene med litt redigering og laging av forsider og slikt. Og når det er gjort ja da har jeg ikke mer igjen som er ferdig, da kan jeg konsentrere meg om de ørten ulike skrive prosjektene jeg er i gang med. Det skal bli godt. Bare jeg får tid…. for tid er jaggu noe jeg til tider har smått med he he he

Egen reklame? Selvsagt, skamløs sådan, men en må benytte de muligheter en har til å spre det “glade?” Budskap.

Posted in Betraktninger, fantasy, hobby, humor, jobb, roman, skriverier | Tagged | 3 Comments

Hva man kan kalle et svik…

Det er mye som kan kalles svik i våre dager, særlig det som renner ut av kjeften på politikerne, men det er ikke hva denne lille meningsytringen handler om. For noen dager siden så jeg et oppslag om hunder og hundeeiere. Og i det oppslaget var det sitert noe som gav meg akutte frysninger nedover ryggen og en intens og uhorvelig trang til å kaldkvele noen, langsomt! For en hundeier som ikke vant første premien på et show hadde i sinne sagt at nå skulle han/hun hjem å koke suppe på bikkja?!!!
Hallooo? Om en ikke tåler å tape har en ingenting i en konkurranse å gjøre! Og ikke nok med det, hundeshow er i mine øyne blitt mer og mer et bisart skue der det gjelder å kjenne folk og ha kontakter mer enn å ha de beste hundene. Og de beste hundene kan gjerne være dyr med svære feil, bare de ikke er synlige under selve konkurransen.
Hvor er logikken i det? Greit, det er store penger i å ha de beste hundene i og med at en da kan tjene penger på avl men for farao, ikke la det gå ut over hundene!
Den arme bikkja som ikke nådde opp, hva galt hadde den gjort? Antagelig var den som alle hunder, uforbeholdent glad i sin eier og mester, i stand til å gi ubegrensede mengder med kjærlighet og i hvert fall ikke i stand til å dømme noen. En hund er et av de eneste dyrene som faktisk er så innstilt på oss mennesker at de leser vårt kroppspråk og vil gjøre alt for oss. Når en hunde person så lager slike uttalelser som den overfor ja da er noe gæernt. Da har en ikke hund av de riktige årsakene. En skal ha hund fordi en er glad i hunder, fordi en vil ha en partner og venn som er der for en når en trenger det. Som trekker en ut av sofakroken, som muntrer en opp og er et familiemedlem på lik linje med alle andre i huset. Om en har hund bare fordi en er ute etter penger eller et “perfekt” rase utseende, ja da bør en heller begynne å samle på gamle biler. De gir penger også har en flaks, og de har ingen følelser som kan bli såret. Er en ikke fornøyd kan en kvitte seg lett med en bil, det bør en ikke gjøre med en hund. Men det er vel de som gjør det også, oppdrettere som kvitter seg med hvalper fordi de har en ørliten feil. Det har gått for langt syns jeg, derfor syns jeg ærlig talt at en god gammaldags bastard er minst like mye til hund som de med blått blod og en stamtavle tilbake til adam og eva. Og den hundeieren som var så skuffet? Vedkommende kan ha det så godt, tviler på at vedkommende ville gått til topps i en skjønnhetskonkurranse for folk, men ingen tenker da på å koke suppe på personen av den grunn! Fysj!

Posted in Betraktninger, dyr, etikk, filosofisk, ironi | Tagged , | 5 Comments